viste seg igår som soleklare arvtagere til storheter som A-ha da de spilte for et utsolgt Oslo Spektrum. Bandet feiret 10 års jubileum og konserten var da også en fest fra start til slutt. Bandet kom på scenen og det første de gjorde var å sette fyr på den. "Jeg visste det kom til å ta fyr" utbrøt Janove før de satte igang kvelden for alvor, og før de første fire låtene hvor vi blant annet fikk høre Delikatessen og Señor Torpedo var ferdige, hoppet han selv ut i publikum og crowdsurfet. Soundet i seg selv var verdt anerkjennende nikk. Bandet er etter mange år på scenen sammen utrolig samspiltet og det er like god kvalitet live som på plate, bare enda mer fengende live. Det var sjeldent god lyd mesteparten av konserten til Spektrum å være, og musikken til Kaizers viste seg å passe ypperlig i et stort arenaformat.
Etter seks låter ble det et lite sceneskifte, et rødt forheng bak på scenen ble trukket fra, og gjennom den neste bolken som besto av låter fra deres siste skive, Violeta Violeta Vol. 1, fikk vi små filmer og bilder som bakteppe til bandet. Som regel når band spiller låter som ikke er singler fra nye album blir publikum litt passive fordi mange ikke kjenner til låtene, men dette fenomenet var totalt fraværende i Spektrum i går. Både Philemon Arthur & The Dung og Femtakts Filosofi fikk jublende mottagelse, før en av kveldens høydepunkter, Din Kjole Lukter Bensin, Mor, bød på rungende allsang fra mange tusen struper, hvilket nesten virket som om det overrasket bandet. Da de begynte på det lille mellomspillet mellom hovedsangen og den svevende "det lukter bensin, av den vakre kjolen min"- delen på slutten av sangen, begynte publikum like godt å synge selv. Og enten det var planlagt eller ikke, spilte bandet da like godt hele den delen instrumentalt og forlenget den en god del minutter så publikum virkelig skulle få boltre seg!
Også En For Orgelet, En For Meg ble mottatt med jubel, og Janove hadde ingen problemer med å få publikum til å bidra med "EN FOR MEG" rop i refrenget. Vi fikk også Diamant til Kull, Psycho Under Min Hatt, og Svarte Katter & Flosshatter, og sjelden har det vært så mye liv i Oslo Spektrum.
Janove Ottesen
er den fødte showmann. Få norske artister har hans evne til å snurre publikum rundt lillefingeren. Han danser rundt på scena, dirigerer publikum dit han vil ha dem, og underholder med hvert eneste lille vink. I tillegg blir han backet opp av et ytterst stødig band som selv om de stort sett holder seg på plassene sine fyller sine roller og er sterke personligheter som støtter ikke bare musikalsk, men også visuelt sett. Den obligatoriske gassmasken og kontrabassen er selvsagt på plass, og i tillegg er Geir Zahl en fremtredende personlighet på scenen, mye gjennom samspillet med nettopp Janove. Hjerteknuser ble introdusert ved at Ottesen sjarmerende klysete ramset opp alle platinaplatene de hadde fått tidligere på dagen for blant annet Violeta Violeta Vol. 1, Maestro, og nevnte Hjerteknuser, og atter en gang var det full allsang og jubelbrøl fra publikum hele låta igjennom til den grad at Janove ofte bare sto og hørte på all lyden fra publikum. Violeta-bolken ble avsluttet med låta som satte igang hele trilogien for bandets del, 7 Bøtter Tårer Er Nok Beatrice, før sceneteppet bak på scenen igjen ble trukket for, og tunge lysekroner ble senket ned fra taket for å markere at nå begynte det atter en ny del.
Det som nå fulgte var en hitparade av de sjeldne, og en bekreftelse på den betydningen Kaizers Orchestra har hatt for norsk musikk de siste ti årene. Man tok seg nesten i å lure på hvorfor et band som har så få problemer med å fylle Spektrum både musikalsk, personlighetesmessig og ikke minst med publikum, ikke hadde gjort dette før, men likevel føltes dette som det riktige tidspunktet.
Fra første låt, Ompa Til Du Dør var betongen et eneste stort dansegulv, og for hver låt var det færre og færre sittende blant sitteplassene. Da Janove spøkefullt ba dem sette seg fikk han bare et rungende latterbrøl til svar. Hitparaden fortsatte med Bøn Fra Helvete, komplett med oljefatperkusjon. Kontroll På Kontinentet var et annet høydepunkt, før en rørt og ydmyk Janove avsluttet hovedsettet ved å introduserte sin egen favorittlåt, Maestro.
Jubelen og trampeklappen som fulgte bandet av scenen fortsatte helt til de kom på igjen og fremførte KGB og bandets andre favorittlåt, Dieter Meyer Institusjon, som ekstranummer. Igjen ble bandet fulgt av øredøvende jubel da de gikk av scenen, og publikum ga seg ikke før bandet kom på enda en gang, og avsluttet festforestillingen med den nok mest magiske låta den kvelden, Die Polizei. Ikke bare på grunn av den vanvittige allsangen under selve låta; Ikke bare da bandet overveldet av allsangen en etter en sluttet å spille før låta var ferdig og til slutt bare sto lamslått og hørte på publikum; ikke da de bukket og takket for seg for siste gang den kvelden og rørt omfavnet hverandre på vei ut; Ikke bare da publikum hyllet bandet med trampeklapp og jubel etter at bandet var forsvunnet, men også - og kanskje spesielt - da hele Spektrum etter et par sekunder igjen spontant begynte å synge den samme linjen fra Die Polizei, og fortsatte med dette i 10 minutter, og Oslo Spektrum lot være å skru på lysene og lot publikum få fortsette å hylle heltene sine i det som virket som evigheter. Sidemannen min utbrøt spontant "Det her er SÅ ikke Norge!", og det var virkelig en temmelig unorsk stemning, en jeg sist opplevde da A-ha hadde sin siste avslutningskonsert på norsk jord på samme arena i desember. Forskjellen var at DETTE var ikke en avslutningskonsert. I Kaizers vs. Spektrum-sammenheng var det bare begynnelsen.
Kaizers Orchestra Offisiell Side
Kaizers Orchestra på MySpace
