Velkommen til Bergen! … Og gratulerer med bursdagen i dag!
Takk skal du ha!
of Montreal utga forrige måned en split-EP sammen med Casiokids. Hva er deres forhold til dette Bergensbandet, og til byen?
Vi hadde samme booking-byrå i England, noe som førte til at vi la ut på turné sammen med dem for et eller to års tid siden. Det var en veldig positiv opplevelse: Vi elsket dem, både som mennesker og som musikere, og følte at vi hadde mye til felles. Nå er vi til og med på samme plateselskap i USA (Polyvinyl), så det er mye som binder oss sammen. Vi hang faktisk med dem i studioet deres her i Bergen i går, og hørte på noen av deres nye sanger, og skrev også noen nye sammen med dem!
Hva annet har dere gjort og sett i byen siden dere kom hit?
Jeg har forståvidt ikke fått sett så mye av Bergen enda, men jeg har hengt på byen til langt ut på natt og vært innom mange bra barer med venner. På dagtid har jeg ikke fått gjort så mye, jeg har heller bare sovet skikkelig ut. (ler)
Du burde ta en tur på Vamoose, hvor de spiller mye bra livemusikk - det er jeg sikker på at du ville likt!
Ja, dit dro vi faktisk i går kveld, og da hadde vi en fet jamsession der. Vi drar dit egentlig hver eneste kveld, det er mitt favorittsted i Bergen!
I tillegg til split-EPen med Casiokids slapp dere forrige månend også en meget god ny EP, thecontrollersphere. Personlig synes jeg den føles som en svært naturlig etterfølger til fjorårets [album] False Priest, og fortsetter mer eller mindre nøyaktig der sistesporet slapp, i et litt mørkere parti. Kan du fortelle oss litt om konseptet bak denne EPen?
Vel, alle disse sangene fra False Priest og thecontrollersphere ble skrevet og spilt inn under samme periode, og det finnes faktisk omtrent rundt seks flere sanger som jeg ikke har fått utgitt enda. Det var en veldig produktiv tid for meg, jeg tok opp mye sanger og følte meg veldig inspirert.
L'age D'or er så annerledes enn Black Lion Massacre, og Holiday Call er igjen ganske annerledes enn Flunkt Sass, så jeg synes EPen egentlig spriker i alle slags retninger, akkurat som alle mine utgivelser. Jeg bare liker rett og slett så mye forksjellige typer musikk, og jeg vil alltid skape nye ting: Istedenfor å lage den samme sangen om og om igjen, vil jeg heller alltid eksperimentere med nye sjangere, og kombinere forskjellige inspirasjonskilder.
Men når det gjelder disse nye sangene tror jeg kanskje jeg ville lage noe litt mer bråkete. Ikke nødvendigvis på numre som L'age D'or eller Flunkt Sass, men deler av Slave Translator er litt mer støyete, og slutten av Holiday Call er jo ganske vill, og Black Lion Massacre er definitivt veldig støyende.
Heimdalsgate Like A Promethean Curse fra Hissing Fauna, Are You The Destroyer?
Albumet Hissing Fauna, Are You The Destroyer? var stort her til lands, ikke minst på grunn av de mange Norgesreferansene. I sporet Faberge Falls For Shuggie sang du ordene "skeletal lamping, the controller sphere, false priest", og dette viste seg å bli titlene på dine neste tre utgivelser. Nå lurer mange på: Hva er planen fremover nå som du har oppfylt denne spådommen?
Ja, det kan jeg forstå. Jeg har faktisk et nytt album på gang, og det er mer eller mindre ferdig nå - vi trenger bare en måned eller to til. Det vil sannsynligvis komme ut i februar eller mars neste år, og jeg har ikke kommet på noe tittel til det enda.
Det som er litt morsomt er at da jeg hadde sagt disse tre tingene i Hissing Fauna bare bestemte jeg meg for å bruke dem som titlene til de tre neste utgivelsene mine, og så var det arbeidet unngagjort, for å si det sånn. Jeg slapp dermed i et par år å bruke tiden min på å tenke ut albumtitler, men nå sitter jeg her igjen med blanke ark, og prøver så godt jeg kan å finne på en god tittel for denne nye skiva.
Så det handlet mest om å bare spare seg bryet med å finne på albumtitler, fremfor en visjon om en slags trilogi?
Jeg kan egentlig ikke se noe særlig til rød tråd som forbinder disse utgivelsene. Jeg tror heller at alle mine album fra og med Satanic Panic In the Attic til nå er forbundet med hverandre - de har vært en slags ny retning, eller et nytt kapittel for meg, om du vil. Jeg lagde hele denne rekka med album før det igjen, men jeg har på en måte lagt den tiden bak meg.
Jeg har aldri gått tilbake og reevaluert sangene fra den perioden, og heller ikke spilt dem live: Alt som ligger før Satanic Panic er på en måte en slags tapt periode. (ler) De tidligere albumene var noe som bare skjedde, og jeg likte dem godt den gangen, men så ville jeg bare gjøre noe helt nytt. Jeg føler egentlig fortsatt på en måte at jeg er inne i en helt ny epoke.
Kan vi på dette nye albumet vente oss mer av de nye tingens du introduserte i False Priest, som f. eks. samarbeidene med Janelle Monáe og Solange Knowles?
Det nye albumet kommer ikke til å være like funky og soul-inspirert denne gangen. Vel, det er definitivt fortsatt en viss påvirkning fra funk, soul og r&b der et sted, men jeg har denne gangen fått mer inspirasjon fra moderne klassisk musikk fra det 20. århundret. Komponister som Krzysztof Penderecki og Charles Ives var viktige inspirasjonskilder.
Jeg har også gjort flere nye samarbeid med andre musikere. Fiolinisten i bandet vårt, K [K Ishibashi] bidro med masse bra strykerinnslag, og en annen venn av meg, Zach, bidro med masse blåseinstrumenter. Så det [nye albumet] er annerledes på den måten - lyden er ikke like mye gitar og synth som før, men mer … symfonisk, kan man vel si.
Så du er fortsatt rimelig langt unna lo-fi, og kanskje heller på det sporet du kom inn på med Jon Brion [produsenten for False Priest, som tidligere har produsert for bl.a. Kanye West]? Jobber du med ham igjen også?
Nei. Jeg har bare jobbet på egenhånd i hjemmestudioet mitt igjen denne gangen. Men jeg er ekstremt fornøyd med de nye sangene, og den nye retningen musikken har tatt! Det er veldig interessant for meg, for jeg har ikke jobbet med denne typen instrumenter tidligere.
Den kreative prosessen har også vært utrolig gøy: Nå for tiden gjør jeg det gjerne slik at jeg skriver en sang som i starten er en litt semi-funky popsang, og så sender den av gårde til noen andre, som sier "her er en retning [du kan gå], legg til disse elementene", og fucker det hele opp på en måte som er veldig spennende! (ler)
Det er definitivt sånn at når jeg sender det til dem, så vil jeg ikke at de skal finne på noe veldig konvensjonelt noe, som en konvensjonell strykerharmoni eller noe sånt, jeg vil at de skal finne på noe som er mer avant-garde og overraskende. Derfor var det virkelig flaks at jeg har funnet disse menneskene, som er virkelig dyktige på sine instrumenter men samtidig også har en flott fantasi, og er ikke redde for å tøye grenser.
Mange klassiske musikere, som spiller instrumenter som fiolin, kan ha veldig konvensjonelle tanker om sine instrumenter, jeg mener alle disse reglene, og konseptene om musikkteori, og bla bla bla. Det er sjeldent å finne noen som faktisk har et litt frimodig sinn og vil utforske litt mer, og blir med på å prøve forskjellige muligheter med instrumentene sine.
Fra tidlig lo-fi Beatles-aktig sound, til elektronisk musikk, til din nylige eksperimentering med R&B, så virker det som om of Montreal alltid utvikler seg videre, og prøver nye ting - noe som nok er en av tingene mange elsker med bandet også. Men hvis du kjapt skulle beskrevet hva som likevel er konsistent med bandet og prosjektet of Montreal, hva ville det vært?
Kanskje rett og slett bare den organiske prosessen som alltid driver det videre. Du vet, grunnen for at alle disse albumene skiller seg slik fra hverandre er at på det tidspunktet hver av dem ble til så var jeg veldig engasjert i akkurat den spesifikke tingen, og jeg tillot aldri meg selv å tvile på den, sette spørsmålstegn ved den, eller føle noen slags forlegenhet ved det hele - jeg bare kastet meg rett uti det.
Det til tross for at noen av valgene jeg har tatt kan ha blitt oppfattet som tvilsomme da jeg tok dem … (ler) jeg kan se hvordan noen kan bli forvirret av et album som The Gay Parade eller Coquelicot Asleep in the Poppies, eller False Priest eller hvilken som helst av dem for den saks skyld. Jeg kan forstå at det ikke er den typen ting som appelerer til alle og enhver.
Men det appelerer til de menneskene som liker at musikken de hører på er litt esoterisk og semi-utfordrerende, litt interessant og uforutsigbar. Det er jo også den type musikk jeg selv er veldig interessert i. I bunn og grunn er det jo sånn at jeg prøver å lage den typen sanger som jeg selv ønsker å høre, men som ikke har blitt laget av noen enda.
I dine tidlige verker dreide sangtekstene seg stort sett om fiktive figurer, men gradvis dro du inn ditt personlige liv mer og mer, og dette kulmnerte kanskje i Hissing Fauna. Men hvor mye av sangtekstene i dine nyeste utgivelser, thecontrollersphere og False Priest, er basert på dine personlige opplevelser? Har du faktisk hatt en kjæreste som drepte fisken din?
Jo, faktisk, de meste av disse tekstene er basert på personlige erfaringer. Men, på samme måte som hos alle andre som skriver ting, er det selvsagt noen ganger slik at jeg kan overdrive og blåse opp visse figurer litt, slik at de blir mer interessante. (ler) Jeg tror ikke det er mulig å lage noe som helst som ikke er personlig - selv hvis det er fiktive karakter, så dreier det seg fortsatt om dine personlige opplevelser, dine fantasier, dine drømmer.
Så du har "paid some other girl to just walk up to her and hit her"?
Jeg gjorde det. Neida, jeg hadde bare lyst til å gjøre det.
Famine Affair fra False Priest
I Hissing Fauna introduserte du ditt alter ego, karakteren Georgie Fruit. Det snakkes fortsatt mye om han, og ifølge noen teorier på Internett markerte thecontrollersphere slutten på ham. Hvordan vil du selv si at hans rolle har vært i dine nyeste utgivelser?
Jeg kan se at konseptet Georgie Fruit fortsatt eksisterer som en del av meg. Men det er mest av alt bare en slags sinnstilstand som jeg kommer inn i, og jeg pleide å ha behov for å gi den et navn fordi jeg følte at det hjalp meg å si ting som jeg selv ikke ville vært komfortabel med å si ellers.
Nå har jeg derimot blitt mer komfortabel med den siden av min egen psyke, så jeg føler ikke lenger noe behov for å differensiere mellom ulike karakterer. Jeg har innsett at det bare er en del av meg uansett, så det spiller ingen rolle. Jeg er ferdig med å si ting som "Det er ikke meg, men en persona" - det er alt sammen meg uansett.
Så mer enn at karakteren er blitt tatt livet av, så har den bare smeltet inn i helheten?
Ja, nettop.
of Montreal-gjengen har diverse sideprosjekter også, har du noe nytt å fortelle oss om disse? Vi er spesielt nysgjerrige på ditt prosjekt "Blikk Fang" med Andrew Vanwyngarden (MGMT), ikke minst på grunn av det norske navnet. Har du noe nytt å fortelle oss?
Det kommer nok ikke til å bli noe av Blikk Fang med det første. Men hvem vet? Livet er uforutsigbart - plutselig kan Andrew ringe meg og si "jeg har fri i en måned nå, la oss sette i gang og lage dette albumet!", eller kanskje ender vi opp med å gjøre det når vi er 60 år gamle. (ler) Man kan aldri vite!
Men jeg har lyst til å jobbe mer med et nytt prosjekt, som kommer til å hete Viper Fragment. Der kommer jeg til å være mer en 'behind the scenes'-figur, istedenfor å fungere som vokalisten. Jeg kommer kanskje ikke en gang til å være en del av livebandet, men jeg vil i hvertfall skrive sanger, og være han som trekker i trådene. Jeg tror det kommer til å bli veldig gøy, og jeg har allerede begynt å skrive en god del til dette prosjektet!
Du bidra også en del til TheArchandroid, fjorået album fra Janelle Monáe?
Vel, bare på 'Make the Bus'. Jeg laget opprinnelig den sangen til False Priest, men så sendte jeg den til Janelle for å se hva hun syntes. Og hun likte det!
Sangen endte opp med å passe godt inn i albumet.
Ja, og jeg følte meg svært beæret som fikk lov til å få være en del av det albumet. Det er en av mine favorittalbum fra de siste ti årene. Det er utrolig hvor godt vi passet inn i hverandres album, og vi dro også ut på en turné sammen i USA, med totalt noe sånt som 30 konserter. Det var konge fordi hun også har en teatralsk produksjon. På den måten var det mye som overlappet mellom våre to grupper, og artister fra hver av dem hjalp den andre parten under konsertene.
Tilbake til of Montreals nyeste, thecontrollersphere-EPen. En annen ting jeg la merke til var at du, på samme måte som de siste sangene i False Priest, gikk tilbake til en ganske ukonvensjonell sangkonstruksjon. Flere sanger i en, for å si det på den måten. Sanger som 'You Do Mutilate' minner meg om Beatles-sanger som Day In The Life og Happiness is a Warm Gun, med alle temposkiftene osv. Dette gjorde du jo også veldig mye i Skeletal Lamping. Personlig elsket jeg dette, mens andre har omtalt det som "musikk for den utålmodige iPod-generasjonen", med tanke på at det i praksis er massevis av sanger som varer i kun noen sekunder hver, og det skjer så mye forandring og 'skipping' hele tiden. Hva er dine tanker om denne typen sanger, og hvordan foregår den kreative prosessen?
Når jeg lagde False Priest hadde jeg akkurat utgitt Skeletal Lamping, som er en fragmentert og schizofren plate. Hvor sangene var litt ukonvensjonelle, ja, i arrangementene sine. Det var litt av poenget med Skeletal Lamping for min del: Jeg har alltid elsket den typen låter, for jeg har alltid vært en stor fan av album som Beach Boys' Smile, og ting som f. eks. Beatles-sangene du nevnte, og de av Pink Floyd-sangene som er i den stilen også … Det er på en måte en ting som veldig mange gjorde på 60-tallet, og jeg elsker det.
På 70-tallet forandret det hele seg litt, men var fortsatt til en viss grad tilstede i form av alle progrock-bandene, som hadde veldig lange og interessante arrangementer. Ting ble for alvor annerledes på 80- og 90-tallet, da det virkelig ble lite slikt. I of Montreal har vi virkelig tatt mye av vår inspirasjon fra psykedeliske band fra sent 60- og tidlig 70-tall.
Jeg har alltid elsket den skikkelig fri stilen å arrangere sanger på, for det er bare sånn min hjerne alltid fungerer uansett. Jeg mener i henhold til det å ikke klare å fokusere for lenge på én ting, som absolutt skal vare så lenge som i tre minutter. Noen ganger lager jeg noe som bare er interessant i et minutts tid for både meg og andre folk. Etter det blir det litt mindre spennende, så jeg får lyst til å gå over til noe annet, men jeg vil likevel bruke den første delen som inspirasjon til den neste delen.
Da jeg lagde False Priest hadde jeg altså akkuratt gjort det der så mye med Skeletal Lamping, så da fikk jeg mer lyst til å bare lage en perfekt popsang, på en måte. Jeg snudde mot den andre siden av popmusikk, som mindre eksperimentelt materiale av The Kinks og Beatles. Sanger som f. eks. Paperback Writer, der det forsåvidt er en interessante arrangementer, men ikke så mange sprø øyeblikk - den flyter på et naturlig vis. Det var noe sånt jeg prøvde å gjøre det med de fleste False Priest-sangene, med unntak av You Do Mutilate, og til en viss grad Around the Way og Godly Intersex.
thecontrollersphere har definitivt mer til felles med Skeletal Lamping – sangene er mye lengre enn False Priest sine, og albumet føles mer som en uforutsigbar reise igjen. Jeg har også tillatt meg selv å bruke lengde på en måte som jeg ikke har gjort tidligere. Vanligvis føler jeg alltid en viss obligasjon for å presse alt inn i enheter på 4 eller 3 1/2 minutter, men på denne nye EPen har jeg tillatt meg selv å ha lengre seksjoner. Disse er mer abstrakte, og skaper en ambivalent stemning, som du ikke helt kan forstå deg på. Det er derfor litt mer eksperimentelt på den måten - men det er fortsatt definitivt et popalbum i sin kjerne!
Vi synes du har skapt atter et flott album, fullstappet med spennende idéer. Vi gleder oss til å se det bli spilt live! (Les konsertanmeldelsen også)
An Elurdian Instance fra Skeletal Lamping
Foto: Tord Litleskare
of Montreals offisielle nettside
