Foto: Terje Dokken
12. april 1982. Drammenshallen tar i mot Freddie Mercury, Brian May, John Deacon og Roger Taylor da de er på tokt med sitt noget utskjelte album Hot Space.
Det skulle bli den eneste konserten med det klassiske Queen på norsk jord, noe som ble definitivt da bandet sluttet å turnere etter A Kind Of Magic i 1986, og Freddie Mercury døde 24. november 1991.
Siden 2005 har Brian May og Roger Taylor holdt Queen-fanen høyt, og turnert først med Bad Company- og Free-vokalist Paul Rodgers før de landet på den amerikanske American Idol-finalisten (2. plass) Adam Lambert i 2012.
Så kommer de endelig til Norge igjen, en drøy måned før Brian May fyller 71, og Roger Taylor er 68. Og for ordens skyld 21 år etter at originalbassist John Deacon trakk seg tilbake fra offentligheten.
Med seg har de altså 36 år gamle Adam Lambert. For øvrig født samme år som Queen faktisk var i Norge sist, 1982.
Det er lov å være skeptisk, for all del. I all rettferdighet kaller de seg Queen + Adam Lambert, og de gjennomfører en eneste stor hyllest til seg selv og Freddie Mercury. Og låtkatalogen de har etterlatt seg lever fremdeles i beste velgående, og i de fleste generasjoner. Spør barna dine. Klart de har hørt We Will Rock You, We Are The Champions og Bohemian Rhapsody!
Således er det også en sjans for oss litt yngre å få sett Brian May og Roger Taylor i aksjon, og samtidig få en 2 timers lang og levende hitparade som til nå bare har eksistert fra platehyllen og fra konsertopptak på tv for oss nordmenn som ikke var kommet så langt i livet i 1982.
På Telenor Arena gikk lyset kl. 19.40 for fire ganger så mange publikummere som var i Drammenshallen den gangen, og roboten fra News Of The World-coveret dukket opp på skjermene før Tear It Up fra The Works ble den litt overraskende åpningslåta. Så ble det en eneste lang fest og en hitparade. Fra de virkelig gamle Seven Seas Of Rhye og Killer Queen til de litt "nyere" I Want It All og The Show Must Go On som kom ut etter at det opprinnelige Queen sluttet å turnere.
Lambert gikk ydmykt til verks i sitt sjette år som formidler av denne katalogen. Og han understreket sin posisjon ovenfor publikum. "Jeg vet hva dere tenker. Han er jo ingen Freddie. Og det er sant. Og jeg elsker og savner Freddie også, og jeg er fan akkurat slik som dere. Og jeg har det dyreste setet i huset!".
Den 36 år gamle amerikaneren er en glimrende vokalist i dette universet. Han er seg selv, men han passer likevel godt - og ikke minst mye bedre enn forgjengeren Paul Rodgers. Lambert sang prikkfritt hele veien gjennom, og er også en showmann av rang. For øvrig noe han også "måles" på opp i mot en av de beste showmennene gjennom hele rockehistorien - Freddie Mercury. Men jeg tror kanskje Lambert slo Mercury på målstreken i antall klesskift.
Gamlegutta May og Taylor leverte som de skulle. May er alltid stødig, og selv om de mørke krøllene er blitt helt hvite, låter det ikke "gamlefar" av gitarspillet hans. Der er det god flyt fremdeles, og både soloene og riffene sitter som de skal. Taylor har vært mer variabel, og får også god hjelp fra en trommeslager nummer to på turneen, nemlig Tyler Warren. For øvrig en rolle som hans egen sønn Rufus Taylor har hatt tidligere, men han er nå å finne i The Darkness. Men synge med en stemme enda mer hes enn Don Henley og Rod Stewart kan vår mann Roger, ikke minst i hans egne glansnummer I'm In Love With My Car.
Showet som sådann var også et underholdende skue. I sine glansdager var lysshowet til Queen et av bransjens beste, og i 2018 disker de også opp med hydraulikk, storskjermer, lasere, og til og med en stor rosa trehjulssykkel til Lambert i Bicycle Race. De foretok seg også en sjarmøretappe ute på catwalken der Brian May gjorde en flott akustisk versjon av Love Of My Life helt alene før resten av gjengen ble med på Somebody To Love og Crazy Little Thing Called Love.
Visst ble det langdrygt med Roger Taylors trommeduell med Tyler Warren (en duell han forsåvidt tapte), og Brian Mays solorunde under Lost Horizon. Men sånn er det ofte med rockekonserter. Foruten trommesoloene til Neal Peart i Rush, hvem vil egentlig ha sånt?
Og trengte vi Lucy, den eneste låta denne kvelden som kommer fra Adam Lamberts egne platekarriere? Neppe. Men det smakte uansett bedre enn da de spilte Bad Company- og Free-hits med Paul Rodgers ved roret.
Det som er de harde fakta i denne sammenhengen er likevel at, ja, Freddie er borte. Men låtene er her fremdeles, i aller høyeste grad.
Det samme er Adam Lambert, og det skal vi faktisk være veldig glade for.
God save the Queen!
