Foto: Aksel Emil Korsmo
Etter at publikum på Måkeskrik hadde fått øregangene godt varmet opp av Sibiir, var Skambankt endelig tilbake i Bendiksbukta, ganske nøyaktig ni år etter at de sto på plakaten under Quartfestivalens siste oppsetning. Siden den gang har de sluppet tre album, hvorav den siste, Horisonten Brenner, høstet jevnt over gode kritikker da den ble sluppet i februar. Med en bra samling godlåter i bagasjen, viste Skambankt at de i høyeste grad fortsatt er relevante i Norges stadig voksende rockescene.Konserten åpner med et smell, og rekken Skambankt!, Voodoo og Dynasti suger publikum inn i konserten. Mørket har for alvor lagt seg over bukta, og lysene fra scenen er meget effektfulle. Det ser og høres strålende ut, men til og med Skambankt må lide seg gjennom et lite minutt med teknisk trøbbel. Det glemmes dog fort, og Skambankt durer på videre. Anført av Terje Winterstø Røthing er bandet blodtight, men stemmen hans faller av og til litt igjennom både volum- og prestasjonsmessig. Spesielt merkes dette på Malin, som ikke er like sterk i dag som i 2009. O Dessverre, fra samme album, står derimot fortsatt fjellstøtt som deres sterkeste låt. Røthing veier samtidig godt opp for sine små mangler med å være en meget dyktig og rutinert frontmann, som har stålkontroll på publikum både under og mellom låtene.
Det merkes at Skambankt har holdt på i noen år. De tråkker knapt feil gjennom hele konserten, selv når låtene som fremføres ikke er av det særlig interessante slaget. Mange har funnet veien til Bendiksbukta kun for å se Skambankt, så oppslutningen rundt bandet ser ikke ut til å ha avtatt gjennom årenes løp. En deilig førstedag på Måkeskrik ble rundet av med en deilig konsert.
