Memory Lane er hennes 3. soloalbum på fem år. Hun synger som alltid meget vakkert, mens musikken er stemningsfull og varm og ligger i grenselandet vise/folk/pop.
De 12 låtene er lekkert produsert Nick Sillitoe, som også er Almedals ektemann og medkomponist. Miksingen er ved engelske John Wood, som var lydtekniker for legenden Nick Drake. Selveste Danny Thompson (kjent fra bl.a. Pentangle) spiller kontrabass på de fleste sangene.
Dessverre vokser ikke albumet etter mange gjennomspillinger. Det hele blir for stillestående og lite variert. Det akustiske, trommeløse lydbildet er preget av piano, strykere, bass og gitarer.
Fire låter skiller seg positivt, hvorav den ene er en versjon av John Martyns hyllest til Nick Drake: May You Never. Danny Thompson spilte både på originalen og denne utgaven, som har koring og vakker fiolin.
Åpningslåta Back To Where It Started er platas klart beste. Den har en nydelig melodi, blokkfløyte, varme basstoner og er flott refreng. Jeg liker også godt den stemningsfulle Scars, som åpner med regnlyder, samt pianoriffet og strykerarrangementet på Winter Song.
Albumets andre coverlåt, If, har tidligere vært en hit for Bread (der komponist David Gates spilte) og skuespilleren Telly Savalas. Men det er noe uforløst ved Anne Marie Almedals versjon.
Memory Lane er et album som er lett å like som kan spilles på radio uten å støte noen. Men det utfordrer ikke, og de fleste sangene er ikke minneverdige. Synd, for Almedal synger fantastisk.
