For noen år siden kom New Jersey-gutta i The Gaslight Anthem som et friskt pust inn i den amerikanske rocken med sin andreplate The ’59 Sound. Den gang var det sterke referanser til Bruce Springsteen, samt litt til den punka utgaven av den irske folkemusikken. På oppfølgeren American Slang, som kom ut nå, hører man fortsatt mye av sjefen sjøl i musikken, men de har fjernet mye av den irske dragningen som fantes tidligere. Isteden har det blitt ett mer typisk rock & roll-sound over The Gaslight Anthem, som skapt for de store stadioner, og ikke minst ett enda større publikum.

Det er nemlig ekstremt fengende det man finner på American Slang, der den ene testosteronrocka låten erstatter den andre, og det er svært få pustepauser å finne. Det er også like greit, for det er på de roligste øyeblikkene at The Gaslight Anthem er på sitt svakeste denne gangen, der spesielt The Diamond Church Street Choir utmerker seg som en litt småunødvendig låt. Avslutningslåten We Did It When We Were Young er også av den rolige sorten, men den er lettere å ta i forsvar, for etter så å si 30 minutter med energisk, heseblesende rock & roll, så gjør det ingenting at man får pustet ut og slappet av helt, helt mot slutten.

Men det er altså mot slutten, dog kun etter 34 minutters spilling. Skulle gjerne sett platen blitt utvidet med 10 herlige minutter til, men man får nøye seg med det man får. Og med en åpningstrio bestående av førstesingelen American Slang, Stay Lucky og låten som kanskje står igjen som platens sterkeste, Bring It On, ja da er premissene for en god plate satt, og de forsvinner aldri. Heldigvis! Isteden maler The Gaslight Anthem bare mer og mer på, serverer flere godlåter som Boxer og Old Haunts, og tilslutt, etter flere gjennomhøringer, er man overbevist at American Slang er en jevnere, tightere og, faktisk, en bedre plate enn den The Gaslight Anthem slo igjennom med for noen få år siden!

The Gaslight Anthem spiller på Øyafestivalen onsdag 11. august, gled dere!





The Gaslight Anthem på myspace