Med debutsingelen sin, «O Superman», stod vokalisten, keyboardisten og fiolinisten Anderson i 1981 for et av de mest uvanlige gjennombruddene i pophistorien.

Den ytterst eksperimentelle 8 minutter lange låten nådde nr 2 på listene i Storbritannia, og solgte stort i mange andre europeiske land, men ikke i hjemlandet hennes, USA.

Gjennombruddslåten har i over 7 minutter kun en trommemaskinaktig monoton vokalloop som eneste rytme, en diskret synthpad som eneste instrument, streit spoken word som krydder, og som lead en spoken vocal lead dynket i vokoder.

Vokoderen må ikke forveksles med sampling eller autotune. Med debutsingelen sin, «O Superman», stod vokalisten, keyboardisten og fiolinisten Anderson i 1981 for et av de mest uvanlige gjennombruddene i pophistorien.



Vokoder må ikke forveksles med sampling eller autotune. Den er et system som analyserer og bearbeider menneskestemmer slik at den kan gjenskapes eller “spilles” på et instrument, normalt en synth. Kraftwerk introduserte det i pop med «Autobahn» (1974). Det er en viktig del av Andersons signatur.

Anderson var med sine 4 studioalbum på 80-tallet en av datidens fremste representanter for avantgardistisk performancemusikk. Det kritikerroste detbutalbumet «Big Science»(1982) regnes av mange som albumet som, gjorde avantgarde, elektronika og kunstmusikk tilgjengelig for langt flere enn tidligere.

Med «Home of the Brave» (1986) stod hun for ytterligere «popifisering», noe hun fortsatte med i bl.a ymse samarbeid med Jean-Michel Jarre og kunstnerisk sparring med Lou Reed (1942-2013), som hun var gift med fra 2008 til han døde.

Etter 80-årene har det gått 5-10 år mellom albumene fra Anderson. Hun har alltid vært multimedial, og har etter hvert nedprioritert studio til fordel for store performanceverk og turnèprosjekter, multimediale installasjoner, bildekunstutstillinger og film.

Performancemusikk er vanskelig å fange på plate. Anderson klarte det allerede tre år etter debuten sin med den kritikerroste femdoble (!) «United States Live» (1984). Selvsagt ingen kommersiell suksess.
Mer spoken word-aktige «The Ugly One…» (1995) fikk også svært gode kritikker, og solgte svært godt innenfor sin nisje.

«Live At Town Hall…» (2001), spilt inn like etter 9/11, gav derimot verken stjerne i boken eller penger.

25 år senere, og sikkert hundrevis av konserter siden, sitter vi spent med fredagens trippelalbum «Let X=X», oppkalt etter låten på debutalbumet «Big Science» (1982).

Hele 12 av albumets 23 låter er allerede utgitt i liveformat. Trenger vi disse på nytt, bare i en annen versjon?

Ikke unaturlig for artister som David Bowie, med jevnt skiftende produksjon. Men Anderson har lite grunnlag for å endre produksjonen, og endringene hennes av arrangementene er ikke dramatiske. Poengene må komme der de kommer, og produksjonen er av liten betydning.

Albumet har likevel 11 andre låter, som kun konsertgjengerne har opplevd hittil. Hadde fokuset vært på disse, hadde albumets pacing vært mye bedre tilrettelagt for gjenhør. For mye av spoken word’en på albumet er ikke i nærheten av så spennende som på «United States Live», Ofte ligger den nærmere tradisjonen til Tom Waits’ livealbum. Og 6 fulle albumsider tåler ikke det.

Låtutvalget er relativt ensporet. Av låter fra studioalbumene er hele fem er fra debutalbumet, men bare én fra påfølgende vakre «Mister Heartbreak» (1984), og ingen verken fra «Home of the Brave» eller sistealbumet «Amelia» (2024). Flere fra dem kunne gjort albumet mer variert.

Det strålende med «Let X=X» er hvordan låtene perfekt balansert er gjort bittelitt mer organiske og mindre sterile enn originalene, uten å miste sine stramme rammer.



Dette ved hjelp av både Tony Scherr (gitar og bass), Steve Bernstein (glidetrompet), Kenny Wollesen (perkusjon), Douglas Wieselman (gitar og fløyter), Briggan Krauss (sax og gitar). Denne produksjonsendringen redder albumet delvis, og gjør det til en skikkelig godbit for tålmodige die hard-fans.

Det trekker også godt opp at miksingen og mastringen så er god at det høres ut som alle låtene er fra samme konsert, mens albumet består av liveopptak fra både 2023 og 2024.

Men på grunn av lengden blir albumet for oss med et mer avslappet forhold til Anderson, bare et vi vil sette på en sjelden gang i blant, mens det redusert til én vinyl kunne blitt et referansealbum.