Du sitter på en fest. Praten går, men det er ikke særlig livlig. Folk nipper til drinkene og nikker.

Plutselig går døra opp. Løsøre i rommet flyr rundtomkring og alt fylles av kraftig lys og hundrevis av refleksjoner fra en speilkule som bare plutselig har åpenbart seg i taket. De få som stod på dansegulvet trekker seg unna, og fram skrider hun. En mannlig stemme oppfordrer deg til å bare slippe deg løs. For alle kan danse.

Og så braker det løs med lys, farger, sensuelle bevegelser, sang og hender som strekker seg opp mot de virvlende lysene i taket! Og folk løper ut på gulvet og forsøker å danse sammen med dronningen som har kommet inn. Dagny er her! Og festen er i gang.

Det er omtrent sånn jeg ser for meg at det foregår når Dagny, etter en intro om å slippe seg løs, setter i gang med tittelsporet, Dancefloor Erotica, en låt som er en blanding av det Ora the Molecule holder på med, paret med Eurythmics.



Deretter inviterer Dagny med seg den norske artisten Metteson utpå gulvet på låten GOSH! og vi er totalt over i det landskapet Kylie Minogue er på når hun er på sitt beste, krydret med litt Stuart Price ala Pet Shop Boys-plata Electric.

Det blir ikke mindre disco på albumets beste låt, C'est la Vie en låt Lady Gaga ville ha drept for. Dagny har kraftig promotert dette musikalske hamskiftet på sine sosiale medier, men her hører vi klare spor av den gode meloditeften som også kjennetegner musikken hun hold på med før.

Og sånn går albumet. Det er nesten ikke pause. Det kjører knallhardt på. Dunkende rytmer, fengende melodier, konstante referanser til disco, om å være heit og glad. Tittelsporet, som kom på single i vår, er vel den låten hvor jeg tydeligst hører Mattias Tellez involvering med plata.

Det nærmeste vi kommer en litt rolig låt er på Running Down a Hill som er en mer tidstypisk poplåt. Det er her jeg hører tydeligst at Nick Hahn er med, da vi er i et poplandskap ala Sigrid her. Den er pen nok, og et solid stykke pophåndverk, men la oss komme tilbake til festen, Dagny!

Plutselig gir noen Dagny en gitar, der ute på dansegulvet, og den ultra-elektroniske Turns Out I'm Not a Robot, med bruk av robotlignende vocoder-stemmer får plutselig et parti med akustisk gitar. Og kontrasten fungerer, utrolig nok.



Så slår vi på stroben, røyken fyller rommet og vi kan alle nå totalt miste alle hemninger på Black Bugatti. Jeg tipper Chris Lowe i Pet Shop Boys hadde nikket anerkjennende til denne, for det er mye PSB i den, spesielt på slutten. I tillegg har den øyeblikk hvor jeg sendes rett tilbake i rave-tida på 90-tallet, iblandet Confessions on a Dance Floor med Madonna.

Og akkurat når du trodde ikke ting kunne bli bedre, så kommer det en låt som minner meg litt om D:Reams Things Can Only Get Better. For en avslutning på en fest hvor jeg nå er sikker på at naboene har ringt politiet for å få stoppet. Men når politiet kommer inn så hiver de av seg luene og blir med på dansen og synger med til "Raiiiin/Raaaain on me!".

Dersom Dagny skal være den som holder festen i gang denne sommeren så håper jeg virkelig jeg er invitert! For det er jeg 100% med på!