En gang i tiden var oppfølgere i musikkbransjen noe man rett og slett ikke holdt på med. Men plutselig på 90-tallet begynte de å komme på rekke og rad: Tubular Bells II og III med Mike Oldfield, Bat Out of Hell II: Back into Hell med Meatloaf og Jean-Michel Jarre kom med Oxygene 7 – 13. Etter dette ble det mer vanlig, og flere artister har gjort dette, ofte i et forsøk for å komme tilbake til gamle kommersielle høyder. Elton John og Alice Cooper er vel de siste jeg kan komme på. Selv Neil Young lagde en oppfølger-skive.

Det er derfor lett å skjønne at Madonna annonserte Confessions II, en oppfølger til det forrige bra albumet hun ga ut. Seriøst, hvor mange Madonna-låter kan du navngi av de som har kommet ut etter 2005s Hung Up, gigahiten fra Confessions on a Dance Floor? Salgs- og strømmetallene har blitt halvert for hver utgivelse Madonna har gjort.

Klart, man møter dette prosjektet med en viss skepsis. Oppfølgere til ikoniske album har sjelden den samme magien som originalen. Men mot alle odds har Madonna levert sitt sterkeste album på over tjue år. Det forrige var platen dette er en oppfølger til.



Sammen med Stuart Price, som var med-produsent og med-låtskriver bak forgjengeren, har hun skapt et solid album. Selv om det ikke har en eneste låt som er så sterk som Hung Up, er det likevel en sammenhengende reise det er herlig å være med på. Sporene flyter sømløst over i hverandre som et DJ-sett, og resultatet er et album som føles mer som en klubbkveld enn som en samling enkeltlåter. Og derfor gjør det ikke at vi mangler en Hung Up.

Når det er sagt, så er Danceteria nesten der oppe, og den burde vært første single. Den er en hyllest til klubben i New York hvor hun fikk DJ-en til å sette på demoen hennes av Everybody, som en plateselskapsdirektør hørte der og ga henne kontrakt på bakgrunn av. Den sitter i øret, er fengende, knalltøff og dansbar. Og for virkelig å sette en sann New York-stemning hinter hun til Lou Reeds Walk on the Wild Side med sin dut-du-duing.

I stedet ble det samarbeidet med Sabrina Carpenter, Bring Your Love, som ble første single. Forståelig, kanskje. Madonna har kommersiell teft og skal man samarbeide med generasjonene som kom etter deg velger man blant de største og den foreløpig siste på den lange listen over de som blir omtalt som "den neste Madonna".

Åpningssporet I Feel So Free setter tonen umiddelbart. Dette er housemusikk med røtter i klubbkulturen som formet Madonna. Gjennom albumet utforsker hun ulike grener av dansemusikken fra klassisk house og techno til mer moderne elektroniske uttrykk. Det er likevel en helhet over det, akkurat slik som på originalen. Det er tilbakeskuende, nostalgisk, historisk, moderne og framoverskuende på en gang. Dessverre kommer det også noen forferdelige sekvenser med latino dance hall style-greier, men akkurat lite nok til at man overlever.

Ellers hører man like mye 90-talls pop (My Sins are My Saviour er som en blanding av 90-talls Madonna møter Army of Lovers) og dance og techno her som man hører 70-talls disco og mer moderne EDM. Men det er vel slik verden har blitt: En blanding av nytt og gammelt, og ikke slik science fiction-filmene så for seg på 60- og 70-tallet: En framtid der ingenting fra fortiden lenger vises.



Det er også mange andre hint om tidligere Madonna-låter, tekster, videoer og referanser som krydrer albumet. Ikke minst i Vogue-rappen som dukker opp. Og det er enda flere visuelle og tekstmessige referanser i den 15 minutter lange promofilmen hun lagde, fylt med kjendiser, som presentere flere låter fra albumet.

Confessions II er ti minutter lengre enn originalen, og kunne godt være kuttet ned litt. Likevel holder flyten i det interessen oppe, og det er nok variasjon her til at det ikke blir monotont.

Så, tjue år etter forrige Madonna-klassiker ser det ut til at hun har levert en ny. Sist gikk det ti år mellom to klassiske Madonna album. Skal hun følge mønsteret kommer neste klassiker 2056. Men det klarer hun sikkert. Det er tross alt Madonna vi snakker om her.