The Waterboys, som er Mike Scott sammen med nærmest konstant skiftende øvrige medlemmer, fortsetter å skvise jusen av de høyst anerkjente albumene deres fra perioden 1984 til 1989.

Da leverte Waterboys fire-fem svært kritikerroste album, som hadde ganske stor kommersiell suksess, og som kan regnes som klassikere. Det store gjennombruddet kom med klassikeren «The Whole Of The Moon» (1985).

Deretter «tok han en Dylan», og gikk over til irsk folkemusikk. Suksessen forble, med «Fisherman’s Blues» (låten, 1988) som ny klassiker.

Etter «Room To Roam» (1990) har Waterboys med jevne mellomrom skiftet musikkstil. I hele perioden etterpå stort sett med både variable kritikker og salgstall. Noen vil også mene med redusert kritisk sans.

Trolig som følge av den sviktende suksessen, har Waterboys siden «Too Close To Heaven» (2001), utgitt nærmest rubb og rake av demoer, outtakes, livemateriale og jammer (!) fra bandets største suksessalbum, «This Is The Sea» (1985), «Fisherman’s Blues» (1988) og «Room To Roam».

En av disse utgivelsene, er seksdoble «Fisherman’s Box: The Complete Fisherman’s Blues Sessions 1986-1988» (2013). Det foreliggende albumet slår med sin undertittel tittelen på det albumet i hjel. Eller skviser Scott juicen hardere...?

"Atlantic Rain..." har gjennomgående nesten helt gjennomgående naturlig nok lydbildet og produksjonen til "Fisherman's Blues".

Blant de 25 sporene er kun 4 uutgitte Mike Scott-originaler, om man ser bort fra de rene jammene på albumene.

Ikke-singellåten «Endless Store» er den eneste av disse som kunne forsvart en plass på originalalbumet, eller kanskje enda mer på etterfølgende «Room To Roam».

«Come Back To Galway» vil nok også bli spilt flere ganger av «Fisherman’s Blues»-elskere, men er såpass kjedelig at den er lett å «glemme», slik den altså ble av Scott...

Det samme gjelder «Light Shine On Me» og «And Then The Gods», som høres uferdige ut, og heller mot jamming, men har sine lysglimt, som Steve Wickhams følsomme felespill.

Albumet inneholder 6 alternative versjoner av tidligere utgitte Waterboys-låter.

Av disse skiller singellåten «Too Close To Heaven» seg kraftig ut. Versjonen her høres helt ulik ut den 12 minutter rolige originalen.
På «Atlantic Rain…» er den langt raskere, 7 minutter kortere, og produsert som om den skulle vært på «This Is The Sea». Et fint komplement til originalen.



Det motsatte, også i positiv forstand, gjelder «Saints And Angels». Den kunne fint fått plass på det originale «Fisherman’s Blues»-albumet. «The Man With The Wind At His Heels» er ikke langt unna.

De øvrige alternative versjonene er det lett å forstå ble glemt. Ikke særlig forskjellige eller bedre enn de tidligere utgitte.

Waterboys har live ofte framført coverlåter, og på utgivelser truffet kunstnerisk blink med folkproduserte versjoner av Van Morrisons «Sweet Thing» og Bob Dylans «Girl From The North Country».

«Atlantic Rain» har en versjon av Bob Dylans «Knockin’ on Heavens Door» som i tolkning slekter på sistnevnte cover, og dermed er fin.

De øvrige 8 coverlåtene på albumet, to av dem utgitt tidligere i annen versjon, høres ut som oppvarmingslåter på øvinger, og er lette å glemme.

Og snakker man om solen: På albumet finner man den 1 minutter lange «låten» «Bob And Anto’s Soundcheck» (!!!), som lever opp til tittelen. Jeg skulle likt å vite hvordan Scott tenker når han velger å utgi et slikt uinteressant bunnpunkt for evigheten!

Det samme gjelder nesten 6 minutter lange «The Last Jam», som er en av hele 5 jammer, som slekter på jammer man finner i ethvert øvingslokale.

«Endless Store», som ikke er blant singlene fra albumet, har med sitt lydbilde, bestående av både mandolin, sax, fele og el-flygel, en tydelig «Fisherman’s Blues»-feeling.

Hadde «Atlantic Rain…» vært en EP, hadde den vært godkjent. Som trippelalbum er det en smørje av dårlig dømmekraft og sviktende kunsterisk integritet.

Waterboys-fans, også dem som er desperate etter uutgitt «Fisherman’s Blues»-materiale, oppfordres til å stå over å lytte til andre låter på albumet enn dem jeg har omtalt positivt. For ikke å miste gleden sin over originalalbumet, som er og blir fantastisk.