Da jeg så Pete Roth Trio på Herr Nilsen i Oslo i fjor (snart på dagen ett år siden) så jeg tre musikere som framførte en helt strålende klubb-jazzkonsert. Det var nesten New York-følelse av det hele. Dette har Group Chat klart å fange helt nydelig, og albumet og viser de at tittelen kunne knapt vært mer treffende. Det er en musikalsk samtale mellom gitarist Pete Roth, bassist Mike Pratt og trommeslager Bill Bruford.

For mange vil selvfølgelig Bruford være trekkplasteret. Mannen som var med på å grunnlegge Yes, satte sitt preg på King Crimson og senere beveget seg over i jazzverdenen med Earthworks, pensjonerte seg egentlig på midten av 2000-tallet. Men de siste årene har funnet tilbake til trommestikkene sammen med Roth og Pratt. Og akkurat som på Herr Nilsen er det slående hvor lite dette føles som "Bill Bruford med komp". Her er alle tre like viktige.



Dette er et live-album av ypperste jazz-merke. Det består av ni låter som ble spilt inn under konserter i Storbritannia og Europa gjennom 2025 og 2026. Studioperfeksjonismen er byttet ut med spontanitet, risiko og en og annen musikalsk omvei. Jazz er tross alt best live og improvisert.

Åpningssporet Full Circle setter standarden. Det er en miks av jazzfusjonen Bruford dyrket på slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet, men uten at det blir nostalgisk. Roths gitar beveger seg elegant mellom jazz, blues og rock, mens Pratt og Bruford holder musikken i konstant bevegelse. Part of the Charm fortsetter i samme ånd, med et driv som minner om hvorfor jazzrock burde ha et bedre rykte enn sjangeren har i enkelte kretser.

I tittelsporet Group Chat kastes det musikalske teamet i låten som en ball mellom tre musikere som åpenbart stoler på hverandre. Roth har selv beskrevet trioen som et sted hvor gitaren ikke skal være hovedinstrumentet, støttet av bassen og trommene. Den skal være en del av et musikalsk kollektiv. Og den misjonen er mer enn oppfylt.

Et av høydepunktene er improvisasjonen over Largo-satsen fra Dvoraks niende symfoni. Da trioen spilte den på Herr Nilsen var den akkurat passe ugjenkjennelig slik at man sto og lurte på om man kjente igjen melodien. På plate fungerer dette like bra. De tar et av klassisk musikkhistories mest velkjente temaer og vrir det i jazzretninger Dvorak neppe kunne sett for seg.



Også Gershwins Summertime får samme behandling. Den blir nærmest plukket fra hverandre og bygget opp igjen som en fusjonslåt med tydelige innslag av blues og progressiv rock. Puristene vil kanskje rynke på nesen. Vi andre kan bare lene oss tilbake og nyte at noen fortsatt tør å ta sjanser med standardlåtene.

Albumets virkelige perle er likevel Original Sin. Under konserten i Oslo var dette låten som fikk størst respons fra de mest prog-orienterte publikummerne, og det er lett å forstå hvorfor. Stemningen har et mørkt, nesten film noir-aktig preg, samtidig som Brufords karakteristiske trommelomming dukker opp i kulissene. Dette er kanskje det nærmeste trioen kommer King Crimson uten å høres ut som et nostalgishow.

Avslutningen Hard Case Soft Centre viser også hvor bredt trioen favner. Den starter energisk, nesten Mahavishnu-aktig, før musikken åpner seg opp og gir plass til improvisasjon og nye ideer. Akkurat når man tror man vet hvor de skal, tar de en annen retning.



Group Chat føles som et ensemble. Det er aldri noen som skal briljere med tekniske ferdigheter på bekostning av de andre i bandet. Og gudene skal vite at alle tre har nok av den type ferdigheter. Albumets tema er samspill og det viser tre musikere som fortsatt er nysgjerrige, fortsatt utfordrer hverandre og fortsatt finner glede i å oppdage nye musikalske veier.

Bruford har aldri vært noen nostalgiker og dette er ikke et album som lever på Brufords CV eller på publikums minner om Yes og King Crimson. Tvert imot peker musikken framover. Den er leken, intelligent og full av overskudd. Kan vi håpe på et Norges-besøk igjen snart?