Det britiske rockebandet Nothing But Thieves leverte i forkant av sitt nyeste album Stray Dogs en såkalt perlesnor av singelslipp. Når fire av fire låter treffer så bra, på så forskjellige måter, var det nok til å gjøre en som aldri har hørt spesielt på bandet før svært interessert før fullengderen. Forrige fredag satte jeg tommelen på første spor og tok meg i å være spent. Er resten av låtene like bra?

Heldigvis innfrir bandet. I hvert fall for det aller meste.

Tittelsporet sparker i gang albumet med et skittent gitarriff som er som dratt rett ut av øra til Muse, og det får det til å rykke til i både rockefoten og -tærne. Det låter mørkt og tøft, med en bridge som smeller, og låta er en fabelaktig måte å starte skiva på.

Det følges opp med «Testosterone», som jeg leste en plass at inneholdt over 90 «yeah»s, som føles akkurat mange nok. Låta er kul, og selv om jeg ikke liker å sammenligne spesielt mye, så melder tanken om Queens of The Stone Age seg flere ganger, både i denne og første låt.



Mens de to første har vært litt tøff «i trynet ditt»-rock, så er «Evolution» det som kanskje ender opp som årets låt for undertegnede. Dette her er definisjonen av catchy musikk, med et refreng som aldri slipper taket i deg når det først er i gang. Energien er upåklagelig og så smittsom at jeg har tatt meg selv i å glise på T-banen.

Etter en sterk innlednings-troika så skal vi litt ned igjen. Ved de første gjennomlyttingene var den neste trioen litt skuffende. Vi blir litt for lenge i en roligere stemning, og etter den energiske starten er albumet farlig nære å miste meg på låta «If You Don’t Have Someone To Love». Før dette har vi riktignok fått gode popmelodier i «#5» og et nydelig refreng i «Death In The Backseat», men albumet hadde vært sterkere om de hadde kuttet en av disse låtene.

Videre fremstår Conor Mason som en ekstremt habil vokalist: Laid back og kul i «Baby Kool (Evelyn)», smått skrikende i «AI.Jesus» og falsettsår i «I Needed You Then, I Need You Now». Vokalen er til tider mixet litt utydelig i lydbildet, men dette får bare Nothing But Thieves til å høres ut som nettopp det de er – et band. Produksjonen er generelt knallsterk gjennom alle låtene, med trøkk hvor det skal trøkke og rom hvor det skal puste.

Etter den heseblesende «AI.Jesus» gjøres det rom for et deilig pusterom. «I Needed You Then, I Need You Now» er en sår og nedstrippet ballade, med vokalen konsekvent tillagt en vokaleffekt som sikkert får enkelte til å rynke på nesa. Her går detaljen rett hjem. Melodien kommer sterkt frem og får albumets avslutning til å treffe enda bedre på grunn av låtas enkelhet.



Vi skal en liten tur innom Linkin Park sin «Given Up» i introen til «American Confidence» (kan ikke skjønne annet enn at det må være bevisst?), som blir en helt grei rockelåt, før «A Different Kind of Happiness» avslutter på nydelig vis. Dette var den første låta jeg hørte som fikk meg ordentlig interessert i bandet. Låta vokser og vokser i løpet av sin spilletid, med nydelig såre tekstlinjer som
«But if I could see it through a softer lens
It wouldn't mean that it hurt any less».

Det er en perfekt avslutningslåt, med både følelser og energi som setter seg i kroppen.

Det blir de fire singlene som ble sluppet i forkant som står igjen som de sterkeste låtene, men resten er også for det aller meste bra. Et par søkk her og der, hvor midtpartiet blir litt for langt og de mest energidrevne blekner litt mot «Stray Dogs» og «Evolution». Likevel har bandet ved å tørre å høres litt harde i kantene ut, fått en gryende fan her som har ørene på stilk dersom noen løsbikkjer bjeffer om at britene tar turen til Norge.