I går ble dagen hvor Hovefestivalen flere ganger irriterte publikum ved å omrokkere på spilletidspunkter uten å informere oss tilhørere. Av en eller annen grunn gikk Yeasayer på scenen et kvarter før annonsert, noe som førte til mye stress og irritasjon. Bandet som gav ut fjorårets beste skive i All Hour Cymbals var allerede i gang når undertegnede ankom Hovedscenen.

Det bør jo sies først som sist, men Yeasayer live er noe helt annet enn på plate. Der hvor platen er neddempet og flyter fra den ene harmonilinjen til den andre er livuttrykket råere og mer dansevennelig. Men det er ikke automatisk en positiv ting. Bandet mister noe av essensen i musikken og lyden var ikke bandet sin beste venn denne kvelden. Hovedscenen blir rett og slett litt for stor for det intrikate og eksprimentelle lydbildet til Yeasayer. For visuelt er det ikke mye å se på og det blir bandet sitt problem gjennom hele konserten. Ønsket om å se Yeasayer en nattetime i Amfiet kombinert med et lysshow dukker opp flere ganger i løpet av konserten.

Ikke før 2080 fungerer bandet slikt vi alle håper på. Med et låtemateriale som er så sinnsykt sterkt blir de automatisk bedre enn de fleste andre. Musikken er så bra at de ikke kan mislykkes. Det føles av og til som om det er et moderne, men uerfarent, Pink Floyd som står der og leverer sin kraftige etnorock, selv om det er en massiv sammenligning. Sunrise blir en maktdemonstrasjon og da er de nesten verdens beste band. Yeasayer leverte godkjent, men de skulle bare ha fått spille på en litt mindre scene med litt mer konsentrert lyd. Men på sitt beste så er det få som kan måle seg med Yeasayer.

7/10