Da Jon Davison overtok som vokalist i 2012, var han den tredje vokalisten har båret arven etter den karismatiske grunnleggeren og vokalisten Jon Anderson (en av disse tre er Trevor Horn, som også produserte Owner of a Lonely Heart og albumet 90125). Oppgaven Jon Davison tok på seg var alt annet enn enkel. Likevel har han gjennom tre studioalbum vært med på å føre bandet videre inn i en ny æra, ikke bare som vokalist, men også som en svært viktig låtskriver.
Nå er Yes aktuelle med sitt nye album Aurora, som slippes fredag 12. juni. Det er bandets fjerde album med Davison bak mikrofonen, og etter undertegnedes vurdering også det sterkeste han har vært med på så langt. I dette intervjuet forteller Davison om arbeidet med den nye platen, om utfordringen ved å være stemmen i et av rockehistoriens mest kjente band, og om hvordan Yes fortsatt finner ny energi 60 år etter starten.
Hippie-dur og The Beatles
Da Jon Davison og jeg kobler oss opp til Zoom-møtet som er satt opp for intervjuet, har jeg lagt inn et nytt bilde som bakgrunn for møtet. Det er et fotografi jeg tok av nordlyset på stranden, ti minutters gange fra der jeg bor.
– Jeg tenkte at det var en bra introduksjon til intervjuet, siden tittelsporet på den nye platen er Aurora, og det er også favorittsporet på albumet. Det er nydelig, og refrenget satte seg på hjernen min allerede etter første gjennomlytting.
– Selv etter bare én gjennomlytting? Det er interessant. Jeg oppfordrer alltid folk til å bruke litt tid på albumet, fordi det skjer så mye i musikken. Man må ta mye informasjon på én gang. Jeg pleier vanligvis å foreslå tre, fire eller til og med fem gjennomlyttinger, og det er da det virkelig begynner å løsne. Derfor er jeg glad for å høre at du fikk likte det allerede etter første lytt. Det er et godt tegn. Det er interessant, fordi Yes alltid har vært et svært instrumentdrevet band, med musikk full av intrikate partier og uvanlige taktarter. Likevel har kjernen alltid vært disse vakre, til tider skjøre melodiene som Jon Anderson brakte inn i musikken. Det kom nok fra hans hippierøtter, men også av påvirkningen fra The Beatles. Det fant alltid veien inn i bandets musikalske uttrykk. Jeg har alltid ment at melodiene i Yes var minst like sterke som hos The Beatles, selv når de var omgitt av et langt mer komplekst musikalsk rammeverk. Derfor betyr det veldig mye for meg når folk sier at jeg viderefører denne tradisjonen med å skrive fengende melodier innenfor et slikt musikalsk landskap.
Foto: Gotlieb Bros
– Et annet spor på platen jeg liker godt er Love Dies Dreaming. Den starter med en nydelig Mellotron-lignende introduksjon.– Steve [Howe] hadde allerede utviklet mange av melodiene hvor gitarene kommer inn. Han hadde noen strukturelle ideer på plass, selv om de ennå ikke var helt ferdige. Det som umiddelbart slo meg, var stemningen i dem. Jeg syntes det han hadde skrevet trengte en atmosfærisk og stemningsfull vokal. Låten har en tydelig mollpreget kvalitet i seg. Mye av Yes’ musikk heller mot tonearter som går i dur, noe som er en viktig del av bandets særpreg. Denne låten hadde derimot en mørkere og mer introspektiv tone og sæpreg.
– Det var det jeg også tenkte, da jeg hørte det.
– Jeg har alltid hørt på mange ulike typer musikk og har gått gjennom ulike perioder med alt fra goth og indie til alternativ rock. Og denne sangen har spor av disse påvirkningene. På noen måter minnet den meg til og med om noe som kunne ha vært på side to av Ritual de lo Habitual av Jane’s Addiction. Den har en samme melankolske atmosfære. Kanskje ikke alle å høre den den forbindelsen, men den resonnerte med den siden av min musikalske personlighet og brakte disse påvirkningene frem i lyset. Derfor ønsket jeg å skrive en tekst som reflekterte en mørkere og mer innadvendt stemning, samtidig som den berørte magiske og mystiske temaer. Det føltes annerledes fra det vi vanligvis gjør. På mange måter skiller sangen seg også ut fra resten av albumet. Den passer fortsatt inn i helheten, men den har en helt egen identitet.
Fortsatt episk
– Sporet alle Yes fans gleder seg mest til er den 13 minutter lange The Counter Movement. Den har fire veldig ulike seksjoner, og Steve synger mye på det.
– Det gjør han. All musikken i den delen, Anytime Soon-segmentet, skrevet av Geoff [Downes] og Steve. Tanken var at Steve og jeg skulle lage vokalmelodien sammen. Deretter skulle jeg gå inn og synge det som til slutt ville bli enten en mine tekster eller noe som var en kombinasjon fra oss begge. Vi avsluttet dagen i studio, og da jeg kom tilbake neste morgen, hadde Steve allerede jobbet sammen med Curtis, vår fantastiske lydtekniker. Han sa: «Jeg har det! Jeg skrev teksten, jeg hadde melodien og satte dem sammen. Den høres sånn ut. Hva synes du?"
Jon forteller at han lyttet til det og at han likte de umiddelbart.
– Steve sa deretter: "Greit, la oss begynne å jobbe med din versjon av dette." Men jeg svarte: "Vet du hva? Jeg tror ikke jeg skal synge dette, for du har virkelig fått til noe bra med dette." Det Steve hadde spilt inn, var i praksis hans egen vokal, som var en sen kveldsdemo der han bare eksperimenterte og søkte seg frem gjennom stykket. Noen ganger er det nettopp der de fineste øyeblikkene oppstår. Man finner en ekte perle i en demo, og i dette tilfellet følte jeg at vi allerede hadde funnet den. Vi beholdt i hovedsak den opprinnelige innspillingen for jeg ville ikke røre det han hadde gjort. Det var noe sårbart, skjørt og samtidig følelsesladet over det. Jeg mente at den være med på albumet akkurat slik som den var. Så det er den delen du hører der. På mange måter bidro jeg mindre til akkurat denne musikken, fordi jeg ønsket å gi plass til de andre. Det ble et ekte samarbeid med hele bandet, noe som var veldig givende. Jeg kommer inn senere i sangen og synger, men det føles veldig spesielt at Steve er den første stemmen man hører i dette store musikalske landskapet.
– Og på slutten av dette stykket er det en seksjon hvor alle instrumenter bare fjernes, og alt vi hører er din stemme. Hvordan kom dere opp med den ideen?
– Det var Steves idé. Han mente vi burde ha kun vokal på slutten som gjentar et tidligere tema fra stykket, i dette tilfellet fra den tredje seksjonen, Blink of an Eye. Det er den delen hvor jeg overtar som vokalist og synger noen interessante fraser med Billy [Sherwood]. Steve ønsket rett og slett å knytte de musikalske temaene litt tettere sammen. Derfor bestemte han seg ganske sent i prosessen å legge til denne avslutningen som en a-cappella-passasje.
– Artig at du nevnte Billy, for jeg hadde tenkt å spørre om ham nå. Han synger ganske mye på et par av låtene, og de første gangene jeg hørte på albumet tenkte jeg: "Herregud, han høres jo akkurat som Chris Squire" [Grunnlegger av Yes, og eneste konstante medlem fram til hans død i 2015].
– Å ja? Det er kult! Og det er utrolig hvordan han fanger ånden og energien til Chris på så mange nivåer. Jeg skjønner akkurat hva du mener.
Yes anno 2026. Fra venstre: Jay Schellen (trommer), Jon Davison (vokal), Steve Howe (gitar), Billy Sherwood (bass) og Geoff Downes (gitar). Foto: Gotlieb Bros
– Et annet spor jeg virkelig liker er All Hands on Deck. Det tar albumet i en helt annen retning, og flytter det fra det mer rolige og melodiske og over til et mer energisk terreng. Fortell meg litt om det sporet.– Det kom fra Steve. Han kom til innspillingsstudio med et fantastisk gitarriff som han hadde skrevet i studioet sitt hjemme i Devon. Vi snakket om hvor sterkt det var melodisk, selv som en ren instrumental låt. Den kom ganske sent i prosessen, og på det tidspunktet følte jeg allerede at jeg hadde satt et stort preg på albumet. Jeg hadde bidratt med mange tekster og vokalideer, så jeg tenkte at det var best å trekke meg litt tilbake og la musikken få mer rom til å snakke for seg selv. Det fantes flere sterke musikalske tema, og jeg ønsket ikke å overlesse dem.
Senere kom Steve tilbake med låten, da med en fragmentert vokalidé som han hadde utviklet selv.
– Til slutt syntes jeg den fungerte veldig bra. Låten utviklet en svært særegen karakter. Steve og jeg sang versene sammen, noe vi også har gjort før på The Quest (2021) og Mirror to the Sky (2023), men det var noe spesielt interessant med dette sporet. Blandingen av stemmene våre skapte en slags hybrid lyd. Og en slik rocka låt føltes det nesten som om en mystisk tredje stemme oppsto inne i den. Det var noe som ikke helt hørtes ut som noen av oss hver for seg, men som satt sammen ga en helt ny klang. Det syntes jeg var fascinerende.
Jon sammenligner det med noe som minner om Phil Spectors tilnærming.
– Det minnet meg om en teknikk som ofte brukes i orkestrering, hvor to instrumenter spiller nøyaktig samme melodi samtidig og på en eller annen måte høres det ut som en helt ny lyd. Det er veldig mye det som skjer i versene på låten. Det er spennende å oppdage slike øyeblikk. De dukker gjerne opp når man beveger seg bort fra det man vanligvis gjør og når man tar kreative sjanser. Vi har aldri vært spesielt opptatt av å følge regler, ikke engang våre egne. Yes utforsker alltid nye ting, og vi opp nye regler underveis, om nødvendig.
Stop making sense
– Når vi snakker om det: Det er en sang på albumet som heter Outside the Box. Du synger på det, men det er ikke noe tekst. Så låten er jo egentlig en instrumental låt, hvor du bruker stemmen din som et instrument. Hvordan ble den låten til?
– Vi syntes det var en interessant måte å bevege seg bort fra det lyriske ved å bruke stemmen utelukkende som et instrument. Det er noe veldig rått, spontant og følelsesmessig direkte over en slik tilnærming. Det minner meg om noe Brian Eno pleide å snakke om, særlig da han jobbet med David Byrne og Talking Heads. Han oppfordret dem til å "Stop making sense". Den ideen ble til slutt tittelen på filmen de ga ut, og konseptet er genialt. Peter Gabriel utforsket lignende ting vokalt, og selvfølgelig jobbet Jon Anderson ofte på den måten også.
Han sammenligner det med det klassiske Yes-albumet Close to the Edge (1972).
– Anderson startet ofte å komponere ved å synge stavelser og lyder, i stedet for å starte med ferdige tekster. Han la ned vokalideer intuitivt, og lyttet senere på det og gjorde gradvis lydene om til ord. Det var nesten som om han oppdaget mening i de opprinnelige ordene han sang. Resultatet ble svært impresjonistisk: Tekster som ble styrt av lyd, fonetikk og den spontane energien i improvisasjon.
Han sier at det var nettopp dette de ønsket å fange med Outside the Box.
– Billy Sherwood var drivkraften bak denne tilnærmingen. Det var i stor grad hans idé, og vi hadde det utrolig morsomt med å lage den. Da jeg kom til studioet, begynte jeg å legge på harmonier og vokallag, og brukte stemmen min nesten som et teksturalt element for å bygge opp et rikt lydbilde av vokal. Vi gikk virkelig inn for konseptet, og på noen måter minner det om 90125-perioden, spesielt en sang som Leave It, hvor stemmene er en del av arrangementet i seg selv, snarere enn å bare være noe som skal bære teksten.
– Det er noe jeg alltid har sagt om Yes. På slutten av 60-tallet og på tidlig 70-tallet, så var de et veldig vokaldrevet band, med stor vekt på flerstemt sang. Men det aspektet forsvant utover 70-tallet, og kom ikke tilbake før Trevor Rabin dro det med seg da han ble Yes' gitarist på 80-tallet.
– Du har helt rett. Helt fra starten i 1968 var de sterkt påvirket av The Beach Boys, noe bandet selv har vært åpne om. Det finnes utallige flotte eksempler på denne vokalstilen gjennom hele Yes-katalogen, særlig på 90125 og Big Generator (1987). Det var de to første Yes-albumene jeg eide. De kom ut da jeg var tenåring da jeg endelig kunne gå ut og kjøpe mine egne plater. Derfor ble disse albumene min inngangsport til bandet og spilte en enorm rolle i utviklingen av min kjærlighet til Yes.
– Og så begynner du å utforske katalogen deres, og oppdager ting som Tales from Topographic Oceans (1973), et dobbeltalbum med fire låter. Da er det vanskelig å skjønne at det er samme band.
– Nettopp, det kunne knapt vært mer annerledes. Sammenlignet med den lyse, skarpe, nesten digitale 80-tallsproduksjonen på 90125, har Tales from Topographic Oceans en varm, organisk og jordnær 70-tallskarakter. Alt føles mykere og mer naturlig: Varmere trommer, rikere teksturer og en større følelse av åpenhet og rom for musikken. Og så har du de mystiske og nesten utenomjordiske tekstene. The Revealing Science of God og alt det der. Til å begynne med føltes det nesten litt skummelt. Jeg husker jeg tenkte: "Hva i all verden er det som foregår her?" Jeg kunne nesten ikke tro at det var det samme bandet. Men jeg holdt ut, og over tid vokste albumet virkelig på meg. Nå elsker jeg det albumet, og den tidlige katalogen generelt. Når det er sagt, krevde det definitivt litt tilvenning. Det var en læringskurve, og en ganske bratt en sådan!
– Da vi som tenåringer kjøpte plater, så tvang du deg selv til å lytte på det om igjen og om igjen, om du ikke likte det første gang du hørte det. Du hadde jo tross alt betalt for det.
– Nemlig! Du hadde bukt pengene dine, så du måtte virkelig gi det din fulle oppmerksomhet og bruke tid på å forstå det. Det er så sant som det er sagt.
Bee Gees, Beach Boys, Bread og Boston
– Når vi først ser oss tilbake: Du har vært med i Yes i 14 år nå.
– Det stemmer. Jeg ble med i 2012, så dette er mitt fjortende år. Før jeg vet ordet av det, går jeg inn i mitt femtende. Noen fortalte meg her om dagen at jeg har allerede vært med i en lengre sammenhengende periode enn noen periode Jon Anderson hadde i Yes. Det er interessant.
– Fortell meg om din musikalske bakgrunn.
– Min aller første kontakt med musikk kom gjennom kirkekoret som ble dirigert av moren min. Det var egentlig der min forståelse for og kjærlighet til musikk begynte å ta form. Før jeg begynte å kjøpe plater selv bestod musikken i hverdagen hjemme stort sett av softrock. Man kan si at det var dominert av det jeg liker å kalle de tre B-ene: The Beach Boys, Bee Gees og Bread. Et av mine sterkeste musikkminner er å høre If av David Gates og Bread. Herregud, for en melodi. Jeg var antagelig bare fem år gammel, men jeg kan fortsatt huske at jeg lå med hodet inntil høyttaleren, fullstendig trollbundet. Den følelsen forlot meg aldri, og jeg vet at den musikken utgjør en viktig del av grunnmuren i det som har påvirket meg musikalsk.
Senere introduserte broren hans ham for en fjerde B.
– Broren min tok med seg debutalbumet til Boston hjem. Jeg ble fullstendig oppslukt av det, spesielt av More Than a Feeling, og av Tom Scholz’ tilnærmet orkestrale gitarspill. Det førte igjen til at jeg oppdaget Brian May, som hadde en lignende tilnærming som Scholz. Derfra kom påvirkningene fra alle kanter. Beklager, nå prater babler jeg kanskje bare i vei?
– Nei, nei. Dette er strålende. Det gir mening at du var inspirert av Boston. Det er noe i sangstilen din som tilsier det. Da har vi snakket om inspirasjonene dine, men hvordan endte du opp som vokalist og låtskriver i Yes? Jeg har hørt at Chris Squire fikk et tips om deg fra Foo Fighter-trommis Taylor Hawkins?
– Ja, det stemmer. Taylor og jeg var bestevenner gjennom hele oppveksten.
Den nåværende utgaven av Yes på London Palladium i 2018 da de feiret 50-årsjubileum. Foto: Hogne Bø Pettersen
– Så Chris ringte deg? Det må jo ha vært et nesten like stort sjokk for deg som det var for Alan White da John Lennon ringte ham i 1972 [Alan White døde i 2022 etter å ha vært trommis i Yes siden 1972]– Jeg var blitt varslet om at Chris skulle ringte meg, var jeg allerede forberedt på det. Det var ikke en uventet telefon. Jeg visste at Yes var interessert i meg fordi Paul Silvera, som var bandets manager på den tiden, allerede hadde tatt kontakt. Steve Howe hadde bedt Paul om å snakke med meg etter at Yes hadde hørt på Glass Hammer, som jeg var medlem av da. Sånn ble jeg introdusert for Yes. Først fra Steves side, som er den engelske siden av bandet. Chris Squire og Alan White hadde siden 80-tallet bodd på den amerikanske vestkysten, noe som også påvirket bandets musikalske retning. Taylor Hawkins bodde i Los Angeles og var en nær venn av Chris. Han hadde i årevis fortalt Chris at dersom Yes noen gang trengte en ny vokalist, så kjente han den perfekte kandidaten
Taylor ga Jon beskjed om at Chris var kom til å ta kontakt fordi Yes nå var i akkurat den situasjonen: De trengte en ny sanger.
– Det var virkelig spennende da Chris endelig ringte! Plutselig måtte jeg forholde meg til en planlagt turné som skulle starte seks uker senere. Den gikk til til Australia, New Zealand, Japan og Indonesia, og bandet ønsket at jeg skulle bli med. Selvfølgelig sa jeg ja uten å nøle. Jeg forventet at det ville bli en audition, men Chris sa at det ikke kom til å bli det! Det var ingen andre kandidater under vurdering. Heldigvis var jeg allerede godt kjent med store deler av Yes-katalogen. Taylor var veldig glad på mine vegne. Han ønsket at bestevennen hans skulle lykkes, spesielt siden Yes alltid hadde vært favorittbandet mitt.
Jon fortsetter med å fortelle om det første møtet.
– Jeg husker at jeg satt på en Delicatessen i The Valley i Los Angeles på en solfylt dag, med Alan White og Chris Squire på den andre siden av bordet. Det føltes fullstendig surrealistisk. Jeg bestilte en sandwich, men klarte knapt å spise fordi jeg var fra meg av begeistring over å møte dem. Vi snakket om den kommende turneen. De så ut til å sette pris på hvor inngående jeg kjente bandets musikalske historie, helt ned til spesifikke bootleg-opptak og favorittkonserter. Da vi diskuterte Yours Is No Disgrace, nevnte jeg en spesielt god versjon av den på et bootleg-opptak fra 1976 og jeg foreslo at vi kunne gjøre den i en lignende versjon. De likte entusiasmen min og mente jeg kunne tilføre ny energi til bandet. Ofte, når et nytt medlem kommer inn med en slik entusiasme, blir de eksisterende medlemmene positivt påvirket av det.
Følelsene kan ikke ta overhånd
– Det var en av tingene jeg ville spørre deg om. Du er ett år eldre enn meg, og du står på scenen og synger låter som begge vokste opp med. Hvordan oppleves det?
– Jeg vil kalle det oppløftende. Siden jeg kjente musikken deres så godt hadde jeg nok selvtillit til å ta på meg jobben. Det føltes som om musikken var en del av DNA-et mitt, så det gikk veldig lett. Og tillegg ble jeg født med et lyst stemmeleie, så jeg måtte ikke anstrenge meg for å nå Jon Andersons toneleie. Det var nesten som om universet ved en tilfeldighet fikk alt til å falle på plass. Kunnskapen min, bakgrunnen min, talentet mitt og den følelsesmessige forbindelsen jeg hadde til musikken gjorde at jeg var godt rustet til oppgaven. Jeg kan fortsatt bli ganske rørt når jeg tenker tilbake på det.
Han bruker Yes-eposet Awaken fra albumet Going for the One fra 1977 som eksempel.
– Jeg husker at jeg som tenåring satt og lyttet til Awaken mens jeg så ut av soveromsvinduet mitt. På den tiden bodde jeg høyt oppe i åsene over Laguna Beach, og utsikten var helt fantastisk. En vidstrakt canyon strakte seg ut foran meg, Stillehavet glitret i det fjerne, og Catalina Island lå i horisonten. Solnedgangene var spektakulære. Jeg satt ofte der, lyttet til den sangen og bare tok det hele inn. Disse øyeblikkene, kombinert med landskapet, følelsene og undringen de skapte ble værende hos meg i årevis. Da jeg senere stod på scenen og sang akkurat den sangen, kom alle disse følelsene tilbake.
Han sier at dette på enkelte måter også kunne være en utfordring.
– Man må være forsiktig, slik at følelsene ikke tar overhånd. Jeg har en jobb å gjøre, og jeg må ha fokus på å levere. Det tok tid for meg å finne den rette balansen om å være til stede, samtidig som jeg formidlet den følelsesmessige kjernen av musikken uten å bli så oppslukt av den som publikummer blir.
Den gamle og den nye vokalisten møtes
– Jeg intervjuet [Yes-grunnlegger og originalvokalist] Jon Anderson for et par år siden. Han fortalte meg at du hadde kommet bort til ham på festen etter seremonien hvor Yes ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame og snakket med ham.
– Ja, det gjorde jeg. Det skjedde etterpåfesten var på en bar i New York. Dessverre var det sent på kvelden, og musikken var utrolig høy, noe som gjorde det vanskelig å føre en samtale. For å være ærlig følte jeg også at jeg kanskje virket litt for ivrig, siden jeg ikke tror han helt forstod hvem jeg var med det samme. På grunn av støyen og atmosfæren var det utfordrende å kommunisere klart. Jeg er dessuten forsiktig med å heve stemmen i høylytte omgivelser siden jeg forsøker å beskytte stemmebåndene mine. Og jeg vet at han alltid har vært opptatt av å ta vare på stemmen sin han også. Til slutt fant jeg ut at jeg ikke ville trenge meg på mer for å presse i gang en samtale. Jeg spurte om vi kunne ta et bilde, og kona hans, Janie, var svært hyggelig og tok bildet for meg. Det er det bildet som ligger ute på nett.
Etter det tok Davison farvel, i den tro at han skulle se Anderson dagen etter.
– Det skulle egentlig være flere arrangementer og muligheter til å være sosial dagen etter. Jeg antok derfor det ville komme en bedre anledning til å snakke med ham. Jeg ønsket ikke å trenge meg på i en overfylt bar sent på kvelden etter en så lang dag. Dessverre oppsto aldri den muligheten, og jeg fikk aldri sjansen til å introdusere meg ordentlig, uttrykke min takknemlighet eller fortelle ham hva musikken hans har betydd for meg gjennom årene. Men du sier altså at han forstod at jeg er den nåværende vokalisten?
Ja. Han sa til meg at han hadde snudd seg til kona etter at du gikk, og sa: "Jeg tror det var det nye sangeren i Yes", og hun bekreftet da dette. Han sa også at du så ut til å være en fin fyr, og at det du gjorde var akkurat det samme som ham: Reiste rundt i verden og holdt Yes-musikken i live.
– Takk for at du forteller meg dette! Denne historien har jeg aldri hørt før. Jeg har snakket med mange mennesker som var nysgjerrige på det møtet, men fra mitt perspektiv føltes det alltid ganske ensidig. Det er fascinerende at Jon og Janie klarte å legge sammen to og to. Uansett håper jeg at jeg får muligheten til å møte ham ordentlig en dag.
Gitaristen er sjefen
Denne samtalen får ham også til å tenke på den lange og kompliserte historien til Yes og medlemmene i bandet. Etter at det siste gjenværende originalmedlemmet i Yes, bassisten Chris Squire, døde i 2015, ble gitaristen Steve Howe det bandmedlemmet som har vært med lengst. Han ble først med i Yes i 1970 og forble i bandet frem til 1980, før han vendte tilbake på midten av 1990-tallet, ispedd en kort periode under Union-æraen i 1991.
– Steve Howe har produsert de tre siste Yes-platene, og jeg tipper han er sjefen nå? Hvordan er det å jobbe med ham?
– Steve er sjefen, og han er enestående i måten han aktivt omfavner entusiasmen og perspektivene til alle rundt seg på. Han er på ingen måte en diktator og han ikke bruker det han er den sentrale figuren og et av bandets legendariske medlemmer som noe pressmiddel. Tvert imot er han genuint interessert i hva hver enkelt av oss bringer til bordet og hvordan vi tolker musikken. Beslutninger tas til syvende og sist av alle i felleskap. Steve har det siste ordet, og overlater gledelig det ansvaret til ham fordi vi har enorm respekt for ham og full tillit til hans erfaring og dømmekraft. Den dynamikken er svært tydelig både i rollen hans som produsent på albumene våre og når han leder arbeidet med å utforme sceneshowene våre.
Steve Howe på Sentrum Scene. Foto: Hogne Bø Pettersen
– Han er 79 og har fortsatt energi til å skrive, produsere, synge og turnere. Det er imponerende.– Det er helt sant. Han tar svært godt vare på seg selv. Gjennom årene har jeg kjent mange veteraner blant musikere, og livet på veien, kombinert med visse vaner, kan virkelig tære på folk. Det er ikke uvanlig at mennesker blir utbrent i førti- eller femtiårene, eller at den kreative produksjonen etter hvert avtar av ulike årsaker. Steve har derimot klart å heve seg over alt dette. Han er utrolig disiplinert og svært bevisst på hva han putter i kroppen sin. Han drikker ikke alkohol i det hele tatt. Høyst kan han ta et lite glass rødvin til julemiddagen, og det er omtrent alt. Han er også svært metodisk i måten han strukturerer dagene sine på. Denne tilnærmingen fungerer åpenbart for ham. Jeg sier ikke at livsstilen hans er den rette oppskriften for alle, men i hans tilfelle er den uten tvil en viktig grunn til at han har opprettholdt en så bemerkelsesverdig og konstant vitalitet. Ved hjelp av riktig ernæring, meditasjon og generell disiplin får han masse energi. Helt ærlig har han like mye energi som jeg har, og noen ganger mer. Jeg opplever ofte at jeg prøver å holde tritt med ham! Det mest imponerende er at den samme vitaliteten også gjenspeiles i musikken hans. Energien, fokuset og entusiasmen han fortsatt har når han jobber, reflekteres i måten han lever på.
– Jeg har møtt mange gitarister som har fortalt meg hvor inspirerte de er av Steves måte å spille på. Akkurat som Yes har han alltid brutt reglene når det kommer til hvordan en gitarist skal være i et band.
– Ja, Steve har en fullstendig unik gitarstil. Dette ble spesielt tydelig for meg da jeg fordypet meg i de tidligste Yes-låtene. Hans intrikate Chet Atkins-inspirerte fingerplukking, er svært imponerende! Det er svært få rockegitarister som har den typen bredde, stilmessig. Spillestilen hans trekker også veksler på folkemusikk og klassiske tradisjoner. Alt dette blir vevd sammen på en merkelig men naturlig måte. Bredden i hans musikalitet er imponerende, spesielt når man tenker på at han er fullstendig selvlært.
Han nevner Steve Howes solo-gitarstykke Clap, som Steve spiller live på det første Yes-albumet han medvirket på, The Yes Album (1971).
– Det er nesten utrolig å tenke på at man bare kan sette seg ned og skape noe som Clap, som om det oppsto helt av seg selv. Det eneste som egentlig skulle til, var et lite øyeblikk av inspirasjon fra å høre noen som Chet Atkins. Resten pønsket Steve ut på egen hånd. Inspirasjonen var så sterk at han utviklet sin egen teknikk, og formet den slik at den kunne uttrykke akkurat den stemningen eller ideen han ønsket å formidle. Han beveget seg til og med inn i det som nesten føles som et klassisk uttrykk. Steve har en sjelden evne til å høre noe inne i hodet sitt og deretter gjenskape det perfekt på instrumentet sitt. Jeg blir alltid så imponert over det.
Jon sier at han anser Steve som en av de mest ekstraordinære gitaristene som finnes.
– Det finnes mange store gitarister. Men det som gjør min opplevelse spesielt meningsfull, er privilegiet av å ha arbeidet tett sammen med Steve. Jeg fått innsikt i hvordan han tenker og sett på nært hold hvordan han skaper musikk.
Gresk mytologi og Asia
Sist gang Yes ga ut et album, Mirror to the Sky (2023), intervjuet jeg keyboardisten Geoff Downes, som også er grunnlegger og leder av Asia.
– Det er et spor kalt Ariadne på den nye platen, som jeg virkelig liker. Det er veldig Asia-aktig. Er du enig i det?
– Ja, det stemmer. Det er for det meste en Geoff Downes-komposisjon, og den utviklet seg over arbeidet på de tre siste albumene. Den dukket først opp ganske sent i prosessen med The Quest (2021). Det var en sånn i-siste-liten-sak. Den begynte deretter gradvis å leve sitt eget liv etter hvert som arbeidet på de påfølgende platene tok form. Vi bestemte oss for å hente den frem igjen og utvikle den videre da vi lagde Mirror to the Sky (2023). På det tidspunktet manglet den imidlertid fortsatt det som senere ble introduksjonen, den nesten swing- og valsaktige klassisk inspirerte delen som også dukker opp igjen midtveis og på slutten av stykket. Den delen var opprinnelig ikke med i komposisjonen. Den kom senere og da hadde vi sangen, slik den framstår i dag.
Jon forteller at han umiddelbart følte at den ville fungere perfekt som introduksjon da han hørte den første gang.
– Den fanget stemningen og ånden i den greske myten på en vakker måte. Det bemerkelsesverdige var hvor naturlig alt falt på plass. Vi trengte ikke å endre tempo eller toneart. Vi satte ganske enkelt de ulike delene sammen, og alt passet sømløst. Billy bidro med de sentrale delene, de mer rockorienterte passasjene hvor han også synger, og jeg følte at de passet perfekt til det jeg tenker på som «labyrintsekvensen». Hvis du kjenner myten, går helten Thesevs inn i labyrinten for å beseire Minotauros og frigjøre folket sitt fra den gale kong Minos’ styre. Underveis forelsker Minos’ datter Ariadne seg i ham og hjelper ham til slutt med å unnslippe den dødelige labyrinten. Til syvende og sist handler historien like mye om ulykkelig kjærlighet som om de tidløse temaene godt mot ondt og den endelige seieren. Alle disse elementene gjenspeiles i musikken. Hver del føles som lydsporet til et nytt kapittel i fortellingen, og det er det som gjør stykket så fengslende. Det kom sammen på en måte som føles både organisk og filmatisk.
– Når skal dere turnere igjen? Dere måtte kansellere vårens turné fordi Steve måtte inn for en operasjon. Jeg håper han er frisk igjen snart.
– Takk. Det er jeg sikker på at han er.
– Og når dere kommer ut på veiene igjen, så burde dere spille mange av de nye sporene. Spesielt All Hands on Deck. Det vil bli et strålende rock and roll-øyeblikk på scenne.
– Hmm, interessant. Jeg har spurt folk hvilke sanger de mener ville være gode kandidater til setlista, så jeg skal notere meg den. Jeg kan se for meg at den ville være veldig morsom å fremføre.
– Som du sikkert har skjønt, har jeg alle Yes-platene. Og jeg synes dere har hatt en veldig fin progresjon fra Heaven and Earth (2014), som var din første plate med bandet. Jeg skal være ærlig å si at jeg ikke liker den så veldig godt. Det er den Yes-plata jeg har spilt minst. Men de påfølgende albumene har bare blitt bedre og bedre. Og denne nye liker jeg virkelig godt.
– Fantastisk, tusen takk! Steve sier alltid at vi bør bruke pausene mellom turneene til å fortsette å gå i studio, dele ideer og opprettholde det kreative momentet vi har for tiden. Den filosofien har ledet oss fra The Quest via Mirror to the Sky (2023) og til Aurora. Vi har rett og slett bare fortsatt og har ikke stoppet opp ett sekund i denne perioden. Vi kommer til å ri på denne energien så lenge den fører oss framover. Planen er å fortsette å turnere så lenge som mulig, samtidig som vi begynner arbeidet med enda et album. Dette skal kommet ut i løpet av de neste par årene. Akkurat nå føles Yes veldig levende, og at vi blomstrer kreativt. Det er utrolig spennende å få være en del av det!
