Foto: Hilde Solli
Fire år etter det kritikerroste dobbeltalbumet Avatars of Love er Sondre Lerche tilbake med Acrobats, et album som både favner det intime og det storslåtte. Plata kommer ut i dag består av åtte låter der kjærlighet, uro, samspill og samtidens mørkere bakteppe veves sammen i et fargerikt og ambisiøst popunivers. Selv beskriver Lerche det å gi ut en ny plate med nye sanger som grunnmuren i det han gjør som artist.Hovedretten
Acrobats er produsert av Sondre Lerche i samarbeid med flere sentrale produsenter: Matias Tellez, Kato Ådland, Vetle Junker, Alexander von Mehren og Jørgen Træen, som også har mastret albumet og mikset flere spor. Von Mehren er dessuten med fra Lerches faste band, sammen med bassist Chris Holm og trommeslager/perkusjonist Dave Heilman. Blant de øvrige bidragsyterne finner vi Solveig Wang på klarinett, Emil Bø på trombone, Jonas Hamre på saksofon, Ole Morten Vågan og Fredrik Luhr Dietrichson på kontrabass, samt vokalistene Suzanne Sumbundu, Gabriela Garrubo og Marianna Sangita. Kringkastingsorkesteret og Veslemøy Narvesen bidrar også på albumet, blant annet i det orkestrale In the Time Before I Knew Her Well.
I dette intervjuet går vi gjennom Acrobats låt for låt. Han forteller om hvordan albumet ble til i spennet mellom akustiske skisser, store studioarrangementer, klubbfølelse, orkesterklanger og ønsket om å la musikken få leve på nye måter når den møter publikum fra scenen.
– Dette er jo det første nye materialet du gir ut på fire år. Samtidig har du gjort så mye de siste årene at du likevel har vært tydelig til stede hele tiden.
– Ja, jeg har gjort mye, men det er noe spesielt med en ny plate med nye sanger. Jeg har riktignok gitt ut noe ny musikk i mellomtiden, og det har vært gjenutgivelser, sangbøker, musikaler og mye annet. Men grunnmuren i det jeg gjør er fortsatt en ny plate med nye låter. Det er hovedretten på min restaurant, om du vil. Dette er oppfølgeren til Avatars of Love, og det er dette som er hovedverket nå.
Nå har jo du hørt plata, så du vet at den er fargerik, arrangert og produsert, med mange orkestrale elementer. Når vi skal på turné, tenker jeg å skrelle bort en del av det. Det betyr ikke at det blir mindre dynamisk, men jeg liker tanken på å skjære sangene ned til beinet når vi spiller dem live.
Jeg skriver låtene ganske grundig på kassegitar, så de tåler å bli spilt i ulike formater. I USA spiller vi som trio, på norgesturneen blir vi fem, og når jeg reiser rundt i Europa i november, spiller jeg solo. Da handler det om å finne ut hvordan sangene fungerer i hvert format, uten at alle nødvendigvis skal spille hele tiden.
Det er kanskje også en reaksjon på at jeg nettopp har laget en stor, visuell og teatralsk konsertforestilling med operaen. Nå har jeg mer lyst til å opphøye det intime klubbformatet: Mindre staffasje, færre teknologiske hjelpemidler og mer fokus på musikere som faktisk spiller sammen der og da.
Jeg tror det er noe av det vi søker etter nå: noe som utvetydig skjer foran oss. Derfor vil jeg litt bort fra teknologi, spor og muligheten til å gjenskape alt fra studio. Det er spennende når liveversjonen blir noe annet enn det du hører på plata.
Ikke typisk flanellskjorte
– Det er interessant at du sier det, for da jeg hørte plata, tenkte jeg at den har en tydelig wall of sound-følelse. Jeg så nylig en dokumentar om Queen, og de hadde jo også veldig store arrangementer. Når de skulle spille låtene live, måtte de tone noe av det ned. Det er litt av den samme følelsen jeg får her, for du har både kor, orkester og store arrangementer.
– Ja, du vet at mye av det som skjer i studio aldri kommer til å kunne gjenskapes live, og det må man forsone seg med. Men det er også noe av det som er gøy med studio. Det er et sted med enorme muligheter, og en av grunnene til at jeg ikke vil være en typisk flanellskjorte-singer-songwriter, er nettopp at studio gir rom for å tenke større og friere. Samtidig vet jeg at låtene også kan fungere nedstrippet live, og at jeg kan gjøre dem med orkester når det passer. I studio finnes det nesten ingen begrensninger, og det handler om å finne balansen. Live er det vanskeligere. Tar du med strykere, tar de mye plass og da blir det en bestemt type konsert. Den balansen var viktig i da jeg gjorde konserten min i operaen, men jeg har ikke noe behov for å dra med meg et orkester bare for å bruke det på et par låter. Dyrt er det også, ha ha!
– Nå har vi snakket litt om planlegging, så la oss gå over til Much of This Was Planned. For meg er dette den mest Sondre Lerche-aktige låten på plata. Er du enig i det?
– Ja, det er et godt spørsmål. Jeg tror kanskje jeg har mistet litt kontakt med hva folk forventer av meg. Jeg har spilt låten for noen venner, og flere har opplevd den som en ganske vågal åpningslåt. For dem har den tydeligvis vært noe de ikke helt ventet seg, kanskje fordi den har så mye tempo og dramatikk.
For meg føltes den likevel veldig naturlig da jeg skrev den. I utgangspunktet tenkte jeg på den nesten som en folkevise. Men da jeg skulle i studio, visste jeg at jeg ville balansere det med noe annet. Da var Underworlds låt Born Slippy en viktig referanse. Jeg spilte den for Matias [Tellez] i studio og tenkte at vi kunne lære noe av den innspillingen og ta det med oss inn i Much of This Was Planned.
Ofte er låten én ting når jeg skriver den, og så blir den noe annet fordi jeg ønsker å finne en kontrast i studio. Jeg vil ikke bare stryke den med hårene og gjøre den til en enkel singel. Derfor er det veldig fint hvis den likevel oppleves som tydelig min. Den kommer fra et dypt sted og handler om musikkens magi og om samspill. Det handler om mennesker som kommer sammen, spiller sammen, gjør plass til hverandre og gir hverandre fokus. Det gjelder i musikken, men også i livet, i kjærligheten og i relasjoner generelt. Alt blir en metafor for noe annet.
Da jeg bestemte meg for at plata skulle hete Acrobats, så jeg også en parallell mellom denne sangen og tittellåten. Begge handler om samspill, enten det er mellom akrobater, musikere, kjærester eller andre mennesker. Man gir plass, lytter, blir inspirert og svarer tilbake.
Much of This Was Planned var kanskje den første sangen jeg skrev til plata, og den satte litt av tonen, mens Acrobats var den siste. Jeg hadde ikke tenkt så mye på koblingen mellom dem mens jeg skrev dem, men i ettertid ser jeg at denne låten derfor fungerer godt som inngang til albumet. Den har også et driv som røsker litt i folk og står i kontrast til den mer meditative åpningen på Avatars of Love.
Foto: Hogne Bø Pettersen
Alt kommer så akutt
– Little Kids ga du ut allerede før sommeren. I teksten synger du om en magisk tid å leve i. Handler det om deg selv, eller er det mer generelt en sang om barndom?
– Nei, det er tre scener jeg kjenner fra mitt eget liv. Hvert vers er et møte, eller et lite øyeblikksbilde av en relasjon: Den første avvisningen, et grenseløst vennskap, og til slutt et litt eplekjekt par tidlig i 20-årene i New York som skal ta over verden og gjøre opp for sine skilte foreldres havarerte kjærlighetshistorier.
Så oppdager man at livet ikke er så enkelt som man forestilte seg da man var ung. Det er kanskje også noe av det refrenget handler om. Når du er ung, vet du ikke alltid at det kommer en ny dag i morgen. Alt kommer så akutt.
Der tar jeg også tak i Leonard Cohen-sitatet "There is a crack in everything, that’s how the light gets in" [fra sangen Anthem]. Det er et veldig vakkert og poetisk sitat, men det er ikke alltid sant. Noen ganger er det en sprekk i alt, men likevel ikke noe lys. Slik kan det føles å være tenåring eller i tidlig 20-årene og ha finne ut at man har gått ut på altfor dypt vann.
Det er det Little Kids handler om: Både gleden og sorgen man ser tilbake på. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i det. Du husker at du følte deg voksen, men når du ser bilder av deg selv 20 år senere, skjønner du at du egentlig bare var et barn.
– Sønnen min så noen bilder av meg fra da jeg var i begynnelsen av 20-årene. Han er 26 nå, og han sa til meg: "Det er rart å tenke på at du har vært sånn som meg, pappa."
– Ikke sant? Det er egentlig kjernen i den observasjonen. At det er rart å tenke på at foreldrene våre også en gang har vært små, hjelpeløse barn, akkurat som en selv. Kanskje handler det også indirekte om at man plutselig får litt mer empati med sine egne foreldre. Vi skal jo alle gjennom de samme tingene.
– Jeg liker tekstlinjen: "There were more efficient suitors at her post". Handler det om at du ikke grep sjansen og så gjorde noen andre det i stedet?
– For meg handler det om en avvisning. Jeg følte at jeg grep sjansen, men jeg var åpenbart ikke like effektiv som konkurransen. Hun ble rett og slett snappet opp av noen andre.
Wall of Sound
– På Drive Me Away from You får jeg en tydelig, nesten litt drivende westernfølelse i starten. Var det noe du var ute etter?
– Den låten ga egentlig seg selv. Det var herlig å lage en virkelig storslått, nesten komisk forelsket popsang igjen. Jeg har laget mange plater med ambivalens, eksistensiell undring og alt det der, så dette føltes som å vende tilbake til en modus jeg kjenner igjen fra slutten av tenårene, da jeg skrev låtene til Faces Down.
Den gangen skrev jeg ofte fantasier om ting jeg ennå ikke hadde opplevd: Kjærlighet, sorg og følelsen av at livet bare måtte komme i gang. I denne sangen har livet derimot både begynt mange ganger og sluttet et par ganger.
Sangen er derfor både inderlig og humoristisk. Den anerkjenner at jeg har vært i den situasjonen før. I min tro på at kjærligheten er virkelig og blir jeg rammet på nytt. Samtidig vet jeg jo at jeg har trodd på dette før også. Men så har jeg gått på trynet, reist meg igjen og kanskje gått på trynet enda en gang.
Likevel kan man ikke skru av de sterke følelsene som vekkes når man møter den rette. Da blir klisjeene virkelige igjen, de tas i bruk på nytt, og man får lov til å bli ny i dem.
– Dette var den første låten på plata som virkelig ga meg den store wall of sound-følelsen.
– Ja, jeg tenkte mye på Roy Orbison, og Phil Spector er jo heller ikke langt unna når man åpner opp en så vid horisont. Trommelyden i låten er også veldig sentral. Jeg syntes det var gøy å lage en låt som handler om at gamle klisjeer kan bli nye igjen.
Sangen prøver å fange følelsen av å være nyforelsket, der det nesten kjennes som om det er vi to som har oppfunnet kjærligheten og kysset. Det er jo helt ellevilt, men samtidig helt virkelig når man står i det.
Derfor syntes jeg det var fint at låten fikk være helt klassisk. Den har ingen postmoderne elementer, men er ren og tydelig i uttrykket.
La musikken kontrollere deg
– På Love Is All får jeg litt jazzlounge-følelse.
– Ja, den er veldig langsom og nær, og den bruker ganske lang tid på å dra folk inn før den åpner seg mot den store eksistensielle fossen mot slutten.
Egentlig begynte den som en liten sang jeg satt her og skrev. Jeg lurte på om et refreng kunne være så enkelt som "Love is all, love is all". Det føltes både dypt og banalt på samme tid, men jo mer jeg satt med det, desto mer kjente jeg at det rommet noe sant. Til slutt ble det mer som et mantra enn et tradisjonelt refreng.
Også her er det tre scener. To av dem er barscener, mens den tredje er en mer isolert tilflukt fra verden mens verdens ondskap, dystopi og grusomheter ligger som et bakteppe. Det er to mennesker som finner hverandre mens de er omgitt av en mørk himmel og en følelse av at en fare nærmer seg.
Foto: Hogne Bø Pettersen
I innspillingen ble dette også utdypet instrumentalt. Klarinetten til Solveig Vang er et av høydepunktene på plata for meg. Hun kom inn i studio uten å ha hørt låten på forhånd. Jeg ønsket å spille inn hvordan hun responderte på musikken der og da. Mye av det hun spilte i første tagning er det du hører på plata. Hun har en helt fantastisk musikalsk intuisjon. Derfor måtte låten bare få være ni minutter lang, selv om jeg egentlig ikke hadde planlagt å lage lange sanger på denne plata.– Jon Anderson fra Yes sa en gang at du må la musikken kontrollere deg, og ikke prøve å kontrollere musikken.
– Ikke sant. Det er nettopp det.
– Den begynner veldig forsiktig, men plutselig åpner låten seg med kor og et stort arrangement.
– Jeg visste egentlig at låten skulle få en slik kurve helt mot slutten. Det er en blanding av ekte kor og programmerte elementer. Gabriela Garrubo synger sopran, men det er også midi-kor, midi-strykere, pauker og andre ting der.
Mye av det er i virkeligheten spilt på keyboard av meg og Cato Ådland, som er medprodusent. Derfor høres det veldig stort ut, selv om det i praksis bare er oss, Solveig og Gabriella. Det var en veldig fin opplevelse å spille den inn.
Maxisingler og Extended Versions
– Så går vi inn i et helt annet spor med Follow the River. Her kjenner jeg at du nesten går litt i en Lindstrøm-retning.
– Ja, det er kult at du nevner det. Innspillingen er inspirert av en instrumental låt fra en plate med Lindstrøm som jeg likte veldig godt. Den hadde en akkordrekke som bare gikk rundt og rundt, mens terrenget i låten hele tiden forandret seg. Det føltes som om låten gjenoppfant seg selv underveis, og det syntes jeg var veldig inspirerende.
Da jeg skrev Follow the River, satt jeg ved skrivepulten og laget den som en ganske enkel, gammeldags låt. Samtidig kjente jeg at den kunne tåle å bli ny hele tiden. Det passer også med det sangen handler om: Følelsen av å begynne på nytt i møte med kjærligheten, som om en ny tidsregning starter.
Refrenget gjentas og kommer stadig tilbake, men hver gang er det større enn forrige gang. Det blir nesten som en selvforsterkende kjærlighet. Jeg liker veldig godt Extended Versions [maxisingler[] fra 80-tallet, og plata Introspective med Pet Shop Boys var en referanse, for det var en plate hvor alle låtene var skrevet som om de var Extended Versions. Jeg hadde lyst til å lage en låt som kom med sin egen remiks, der musikken tar uventede vendinger og likevel vende tilbake til refrenget igjen. Når man gjør det går minuttene fort, og plutselig har låten blitt ni minutter lang. Det skjer utrolig mye i denne innspillingen, og det er kanskje den mest kompliserte jeg har gjort. Cato Ådland har virkelig gjort en god jobb da han holdt i spakene her.
Gospelkoret som er med på låten kom inn ganske sent i prosessen. Jeg ringte Suzanne Sumbundu og spurte om hun kunne lage et helt gospelkor alene. Så hun kom i studio og sang alt, stemme for stemme. Hun frambrakte ulike karakterer med hver stemme, slik at det høres ut som flere vokalister. Det var en formidabel jobb hun gjorde der.
Jeg ville ut på dansegulvet med denne låten. Den skulle være frigjørende og rytmisk, men samtidig være en popsang. Det er noe av det jeg liker med Pet Shop Boys, og også enkelte Prefab Sprout-ting: De flørter med klubb-beats, samtidig som det fortsatt er ren luksuspop. Det synes jeg er gøy.
– Når jeg hører den, tenker jeg at dette kan bli en konsertvinner.
– Ja, det må den nesten bli. Det blir spennende å se hvordan vi kan omarrangere den, for det skjer så mye i den i studioutgaven. Spørsmålet er hvordan den kan fungere i trioformat, kvintettformat og soloformat. Når jeg skriver, sitter jeg alene med gitaren ved det samme bordet jeg sitter ved nå. Og da jeg skrev denne var den nesten som en skillingsvise, men den fungerer veldig fint i det formatet også.
Akrobater i kjærligheten
– Da er vi over på tittelkuttet, Acrobats. Du er jo både musiker og tekstforfatter, så jeg går ut fra at det ikke handler om akrobater helt bokstavelig.
– Nei, det er jo et ganske enkelt bilde på samspillet i tilværelsen og i et forhold. Det trenger ikke engang å være et kjærlighetsforhold, det kan like gjerne handle om vennskap eller familie. Det handler om å vite at vi støtter hverandre, og at jeg kommer til å strekke meg for å ta imot deg om du skulle falle. Det er å si at "Jeg vil lese det du gjør i beste mening, fordi jeg tror du vil meg vel." Kanskje blir man også inspirert av den andre til å strekke seg enda litt lenger, og da blir man en akrobat i kjærligheten.
Sett på den måten er det en ganske enkel og grei sang. Samtidig føltes det viktig at den skulle være ren og klassisk, med minst mulig forstyrrende elementer. Jeg kjente at plata trengte en sang som var litt tidløs.
Det var også den siste sangen jeg skrev til plata. Da tittelen Acrobats dukket opp, skjønte jeg at den måtte med. Den er viktig for meg, det er godt å skrive slike konsise og rene låter innimellom. Men de er ikke nødvendigvis lette å få til.
– Den er roligere og mer dempet, nesten som et pustehull i forhold til resten av plata.
– Ja, det handler om å lage en balanse i hele plata. Det er mye å ta inn, så da behøves et slikt pustehull.
Foto: Hogne Bø Pettersen
Queen
– Og så kommer In the Time Before a New Heart. Jeg nevnte Queen i sted, og her tenkte jeg på Queen med en gang jeg hørte vokalarrangementet.
– Ja, det vokalarrangementet var prikken over i-en. Når du har spilt inn en låt slik at den er nesten ferdig, men kjenner at den mangler noe, så er det en luksus å kunne sende den til Veslemøy Narvesen og spørre om hun kan lage et vokalarrangement.
– Queen gjorde jo også ting som Lazing on a Sunday Afternoon og låter med litt 20- og 30-tallsfølelse. Her høres det nesten ut som om du også har gått litt tilbake til den tiden, bare i valsetakt.
– Ja, det var en grunnfølelse der. Jeg ville at det skulle ha noe kokett, nesten Mozart-aktig og barokt over seg. Jeg bruker disse begrepene litt som amatør, for jeg har ikke så veldig peiling på klassisk musikk, men det var en intuisjon om at dette kunne være riktig for låten.
Da jeg spilte den på kassegitar, var den nesten litt som en shanty, og jeg ville flytte den bort fra det o gjøre noe mer barokt. Derfor var det spennende å sende den videre til Eivind Buene, som gjorde arrangementet som Kringkastingsorkesteret spiller.
– Og så dukker det av og til opp elementer av litt jazzaktig pianospill også.
– Ja, dette er litt komisk. Det er en fantastisk pianist i Bergen som heter Erik Halvorsen. Han hadde en viktig rolle da vi gjorde Duper Sessions, og han har både spilt med oss live og vært med på plate tidligere.
Jeg ville ha noe mer krydder i låten, og sendte ham musikken og spurte om han kunne improvisere litt. Han er en utrolig raus musiker og sendte tilbake fem spor med den mest utsøkte pianospillingen. Det var både lounge-aktig, romantisk og mye annet. Han kan gjøre alt.
Men da vokalen til Veslemøy og orkesteret kom på, ble det tydelig at det allerede var mye dynamikk i arrangementet. Jo mer jeg jobbet med miksen, jo mindre behøvde vi av det han hadde spilt inn. Til slutt brukte jeg kanskje tre takter, men de tre taktene er helt utsøkte da.
Noen ganger vet du ikke helt hva du ber om før du hører det. Da kjenner du at akkurat dette er riktig, selv om bidraget er lite. Slike detaljer kan likevel være veldig viktige.
– Ville du skrevet en sånn type låt om du ikke hadde jobbet så pass mye med KORK som du har gjort?
– Erfaringen med å jobbe med KORK gjorde nok at jeg fikk lyst til å gjøre låten slik. Samtidig handler det mye om å ha en arrangør man stoler på. Jeg kan jo ikke noter, så jeg kommer med forslag og en slags bestilling, og så gjør vi justeringer underveis.
Etter å ha jobbet med KORK noen ganger, fikk jeg lyst til å spørre: Kan vi gjøre et arrangement som er storslått, men samtidig lett på labben og nesten lattermildt? Når man gjør orkestrale ting, blir det fort høytidelig. Her ville jeg at det skulle være både stort og uhøytidelig. Det er gøy å kunne bruke en slik ressurs som et orkester på den måten.
Djevelen er Elon Musk
– Så kommer siste låt, Life-Changing Love. Der synger du: "If God was in the details, I overlooked the fine print".
– Den sangen var egentlig et forsøk på å skrive en lys og inderlig kjærlighetssang. Så trengte virkelighetens verden seg inn i den: Politikk, industri, krigsmaskineriet og alt det andre jævelskapet. Den handler også om vår naivitet som mennesker. Vi vil gjerne tro det beste om alt, og vi vil ha enkle løsninger.
Jeg tror vi lever i en tid med mange former for posering. Noe av det kan man kanskje kalle godhetsposering, men jeg vil heller ha godhetsposering enn ondhetsposering. Tekstlinjen "I overlooked the fine print, now the devil has taken everything" handler om at vi har latt oss lure. Vi lar oss kjøpe av industrien, og vi velger feil mennesker inn i maktposisjoner. Det skjer ikke bare i USA, det skjer også her.
Vi skjønner ikke alltid hvem fienden er og lar distraheres av makter som ønsker å splitte oss. Vi hadde egentlig vært sterkere hvis vi sto sammen. Internett bidrar ikke positivt, og KI bidrar i hvert fall ikke positivt.
Det er absurd at noen av de verste menneskene man kan tenke seg, samtidig er blant de mektigste og rikeste på planeten. Vi krever mindre av de mektigste menneskene enn vi gjør av naboen vår. Dette er menn som du ikke ville latt være alene sammen med din 10 år gamle datter i et rom, en gang.
Du ser også hvordan krig og menneskeliv blir behandlet som et slags kynisk teater. De som sender mennesker ut i krig og bruker milliarder på å holde maskineriet i gang, forblir selv uberørt av konsekvensene.
Etter hvert kom også tanken om at selv de menneskene som sitter med makt og gjør grusomme ting, kanskje en gang håpet på ømhet. De er fanget i sin egen hevn mot verden. For eksempel han jævelen Elon Musk. Han er virkelig verdens verste menneske og så liten. Så ufattelig liten. Jeg tror ikke tusenvis av klemmer i oppveksten hadde vært nok til å gjøre ham til et godt menneske.
Noen ganger føles det som om at djevelen vinner. Alt dette snek seg inn i det som i utgangspunktet skulle være en ganske ren kjærlighetssang.
Foto: Hilde Solli
Prince
– KI er jo den store elefanten i rommet for tiden. Har du brukt KI på noen som helst måte i arbeidet med denne platen?
– Nei, det har jeg ikke. Jeg synes ikke det er interessant i musikken. Jeg har brukt KI noen ganger til andre typer tekst, hvis jeg skal oversette et presseskriv, for eksempel. Men selv da synes jeg ikke det fanger språket mitt på en intelligent måte.
Da ender jeg bare opp med å skrive det om, og da kunne jeg like gjerne gjort det selv fra starten av. Jeg har ikke noe bruk for det i musikken.
– Musikalsk får jeg litt Prince anno 1985-vibber av denne låten.
– Ja, helt fra begynnelsen var det nok et ekko av Purple Rain i hodet mitt. Gitarlyden er også veldig Prince. Jeg skrev meg riktignok videre i andre retninger, men jeg tar det som en stort kompliment, for Prince er jo virkelig en av de største.
Hvis det finnes et Prince-aktig preg her, er det ment som en hommage. Purple Rain er en av de sangene som føles evig. Det er nesten absurd å tenke på at det fantes en tid før den eksisterte. Derfor ville jeg holde denne låten ganske ren.
Samtidig hadde jeg en idé om hva som kunne skjedd hvis ambientkongen William Basinski hadde produsert en powerballade med Prince. For den har et powerballade-aktig refreng, noe som føltes forfriskende og nytt for meg. Men for å lage en slik sang må teksten sitte. Det må være en grunn til at du skal uttrykke det med mye patos, og derfor ble teksten ganske tung.
Bøttehatt
– Plata gis ut i mange ulike formater, blant annet som en LP i 45 rpm-utgave, samme fart som singler går i?
– Ja, det har tatt litt av. Jeg tenkte at hvis vi først skulle lage en de luxe-utgave, måtte den virkelig være luksuriøs. Jeg hadde også et ønske om at de tre låtene fra EP-en som kom ut før i år også skulle få komme ut fysisk, siden de hører sammen med dette materialet og er spilt inn i samme åndedrag.
Når man fordeler materialet på to vinyler, får man mer luft og plass. Den vanlige utgaven er ganske tettpakket, så det føltes fint å lage en 45 rpm-versjon med bonusspor og en gatefold med det store fotografiet som kjæresten min Hilde har tatt.
Jeg liker det litt gammeldagse formatet. Når man har mange krediteringer og tekster, blir det fort mye skrift overalt på vinylutgaver. Noe av luksusen med denne versjonen er at det også er plass til estetikk, luft og fotografier, i tillegg til ekstra låter og tekster. Jeg har jobbet mye med å få den til å skinne.
Det kommer også en fin vanlig utgave på rød vinyl, og i USA har de til og med en Acrobats-bøttehatt. Men det bare i USA, altså.
