Rodney Crowell har holdt mange konserter i Norge, men dette må ha vært en av de beste. 75-åringen var countrystjerne på 80- og 90-tallet, men sang ingen hits. Isteden fikk vi låter fra alle tiår i en karriere som begynte i 1978, kompet av to glimrende musikere.

Han begynte med Earthbound fra Fate's Right Hand (2003), som var det albumet ved siden av The Houston Kid (2001) og Reckless (2017) han spilte mest fra. Nevnte sang har artig tekst og fengende melodi, her framført med sjarmerende koring ved Catherine Marx (keyboards) og Eamon McLoughlin (mandolin).

Gamle fans ble belønnet med Ain't Got No Money (1980), mens East Houston Blues (2017) avstedkom forsiktig trampeklapp fra det sittende, entusiastiske publikumet på et under halvfullt Rockefeller. Nå hadde unge, engelske Eamon McLoughlin gått over til fele, som han virkelig briljerte på.

Crowell fortalte om bakgrunnen for noen av sangene, så som Ridin' Out The Storm og The Weight of the World. Sistnevnte var en protestsang han skrev sammen med Emmylou Harris til et av deres duoalbum.

Det er mye alvor i tekstene til Rodney Crowell, men noen er løsslupne og sprudlende, f.eks. den 50-tallsinspirerte countrylåta Frankie Please, komplett med super felesolo og pianosolo à la Jerry Lee Lewis.

Siste halvdel av konserten var best. Taking Flight er en duett med Ashley McBryde på fjorårets album Airline Highway, men her var hun erstattet av den sprudlende engelske oppvarmingsartisten Kezia Gill, som imponerte.

Han samarbeidet mye med sin gode venn Guy Clark, og vi fikk en kostelig historie om da Crowell deppet etter skilsmissen fra Rosanne Cash og Clark stormet inn i huset hans og utbrøt: Shut up, I've got an idea for a song! Og for en sang det ble, Stuff That Works.

Klassikeren It Ain't Over Yet (2017) ble sunget som duett med McLoughlin, som har en meget bra stemme og fikk synge hovedstemmen på Hoyt Axtons Evangelina. Nå sparte ikke publikum på trampeklappen lenger.

Samarbeidet med Emmylou Harris startet da Crowell ble gitarist i hennes Hot Band i 1975. Han skrev sanger som hun ble den første til å spille inn, hvorav vi fikk høre fantastiske versjoner av Leaving Lousiana in the Broad Daylight, I Ain't Living Long Like This og klassikeren 'Till I Gain Control Again, som avsluttet denne glimrende, nesten to timer lange konserten.

Lyden var dessuten bra. Men jeg møtte countryfans etterpå som var skuffet over at Crowell ikke sang noen av sine ti store hits, hvorav fire gikk til topps. Vi må imidlertid respektere at han ikke lenger bryr seg om disse kommersielle låtene. Han vil heller synge personlige sanger, der en god del handler om oppveksten i Houston.

Foto: Stian Schløsser Møller