Foto: Johannes Granseth
Kick-off-konsert med Vilde Bye, Sean Rowe, Jerry Leger, Phosphorescent, Bonnie 'Prince' Billy og husbandet Spirit in the Dark med Geir Sundstøl.
I ærverdige Fredrikshald teater fra 1838 er det stappfullt. På scenen slentrer husbandet Spirit in the Dark inn. For anledningen forsterket med unikumet Geir Sundstøl. Sammen legger de et fløyelsteppe av groovy vellyd over salen. Det er bare å synke ned i stolen og la seg føre bort i skyene som er malt på sceneteppet i bakgrunnen.
Festivalsjefen, Jonas Wille, ønsker alle velkommen til festivalen, eller 50-årslaget hans, som han spøkefullt sier. Det er faktisk begge deler, for det føles intimt. Som om alle kjenner hverandre, også de som etter hvert dukker opp på scenen.
Første artist opp på scenen er Vilde Bye. Hun har en særegen og sart, men samtidig mektig stemme. Ikke helt ulik Joanna Newsom. Jeg synes låtene hennes også får et ekstra løft av det eminente husbandet. Det er helt drøyt fint.
Foto: Johannes Granseth
Neste artist ut er amerikanske Sean Rowe. En artist jeg ikke har hørt noe særlig på før, men det viser seg å ikke gjøre noe. Med en stemme som i følge konfransieren kan smelte granitt, så tar han salen der han spiller helt solo med bare gitaren. Så får han med seg husbandet og de leverer en imponerende tolkning av Leonard Cohen-klassikeren Bird on the Wire.
Tredje artist ut før pausen er canadiske Jerry Leger. Han ser ut som en blanding av en ung Dylan og George Harrison og ligger musikalsk ikke fjernt fra Tom Petty. Nå skal vi ikke bare sammenligne her, for Leger har låter som står støtt på egne bein. Versjonen han og husbandet gjør av låta Sort me Out er rett og slett latterlig fin. Sundstøl på pedalsteel og David Wallumrød på ymse orgel vet akkurat hvordan de skal fargelegge denne musikken.
Etter pausen er det Matthew Houck eller Phosphorescent om du vil, sin tur. Nå skal ikke jeg legge skjul på at dette er en artist jeg setter umåtelig pris på og ser veldig frem til settet han skal gjøre senere på festivalen, men for en oppvarming til det dette blir. Et mini-sett med C’est La Vie, Revelator og en helt sløy versjon av Song for Zula der Sundstøl har erstattet originalens synth-driv med noen gitarmelodier som det bare er å ta av seg hatten for.
Foto: Johannes Granseth
Et norsk innslag til får vi med Tønes. Den eneste av artistene for kvelden som ikke spiller på selve festivalen. Som han sier selv, jeg er den eneste her som har billett til min egen konsert – jeg sitter der nede på rad 4. Publikum eller ei, Tønes hører hjemme på scenen, og denne kvelden er det den mer alvorlige siden vi får se. Det er der jeg synes han skinner absolutt sterkest. Den norske varianten av Dylan-låta Girl From the North County flott oversatt til Jentå frå Helgeland er særs god. Enda bedre er Indianera som blir en sånn opplevelse at man blir helt satt ut. Ståpels.
Den ståpelsen ble værende kvelden ut. Sistemann på scena var Bonnie ‘Prince’ Billy. I tillegg til husbandet hadde han med seg medmusikanter på henholdsvis saksofon og gitar. Lavmælt og mektig. Det er altfor lite som blir sagt om hvor ekstremt god vokalist Will Oldham er. I denne settingen eier han scenen og rommet fra første strofe. Jeg har egentlig ikke ord. Det er alvorstungt, men levert med et nærvær som samtidig føles beroligende. Som en god venn.
Kaktusfestivalen har med denne kvelden allerede skrevet seg inn i historiebøkene spør du meg.
I alle fall i min.
