Foto: Julia Naglestad
Tinariwen inntok Rockefeller torsdag kveld og viste hvorfor de fortsatt regnes som selve definisjonen på desert blues. Det maliske musikerkollektivet, med røtter i det sørlige Sahara, har i flere tiår bygget bro mellom tradisjonell tuareg-musikk, blues og rock – og resultatet er like hypnotisk som det er drivende.
Gjennom kvelden fylte de rommet med bølgende gitarlinjer, seige rytmer og et tett samspill som ga musikken sin særegne suggererende kraft. Lydbildet var både jordnært og svevende, med gitarene som naturlig midtpunkt.
Tinariwen har vært Grammy-nominert tre ganger og vant prisen for Tassili i 2012. Gjennom årene har de også knyttet bånd til artister som Kurt Vile, Cat Power, Wilco, Bon Iver og Jack White, noe som har satt spor i uttrykket deres. På det foreløpig siste albumet, Amatssou (2023), er påvirkningen fra amerikansk folk og country særlig tydelig.
På Rockefeller handlet det likevel først og fremst om det Tinariwen gjør best: suggererende, deilig og drivende rock, der ørkenens rytmer møter elektriske gitarer i et uttrykk som fortsatt føles helt unikt.
