Foto: Johannes Granseth
Phosphorescent fikk æren av å avslutte den første offisielle dagen på Kaktusfestivalen. Etter en litt trøblete start med en gitar som ikke helt ville spille på lag hvor Matthew Houck, mannen bak Phosphorescent-navnet, ba publikum bare være tålmodige i 35 sekunder så skulle de nok komme i gang – og det gjorde de. Fra åpningstonene til C’est La Vie No.2 så de seg ikke tilbake, men leverte et sterkt og balansert sett.Foto: Johannes Granseth
Forrige gang jeg så Phosphorescent varmet han opp for seg selv med å spille et akustisk sett, det fikk vi ikke denne kvelden. Vi fikk et spillesugent og lekent band som trakk ut låtene på akkurat rett måte. Houck har sammen med sine medmusikanter virkelig funnet sin greie i konsertform de siste årene. Åpningslinjene I got tired of all the sadness/I got tired of all the madness/I got tired of being a badass all the time fra Revelator fra 2024 er som et mantra for hvordan Phosphorescent oppleves. Det er avslappet og fritt. Sårbart og rått. Houck har en stemme som høres ut som den når som helst skal kunne gi helt etter, men den gjør aldri det.
Foto: Johannes Granseth
Bandet var helt klart inspirerte denne kvelden og versjonene vi fikk av Wide As Heaven og Nothing Was Stolen (Love Me Foolishly) løftet nesten taket. Med New Birth in New England fikk han alle slitne festivalgjengere til å danse med.
Publikum så ut til å kose seg og vi som har fulgt bandet lenge fikk høydepunkt på høydepunkt med Terror in the Canyons (The Wounded Master) ,Wolves og ikke minst Muchacho's Tunemed sine formodninger om at jeg-personen i sangen har vært ute å kjøre men nå har tatt seg sammen for å være med oss, det er i alle fall sånn det føles. mot slutten av konserten.
Foto: Johannes Granseth
Aller sist fikk vi selvfølgelig Song for Zula. En rimelig perfekt avslutning på en lang festivaldag.
