Foto: Johannes Granseth
Ben Kwellers første norske konsert ble forsinket med et kvarter grunnet soundcheck, men til gjengjeld var lyden topp da han endelig kom i gang.Og for noen sjarmerende låter 44-åringen fra Texas har! Siden debuten i 2002 har han utgitt sju album med personlige tekster og gode powerpopmelodier, slett ikke ulikt stilen til Bright Eyes og Weezer.
Kweller åpnet solo ved pianoet og sang oppvekstballaden Thirteen (2006) komplett med munnspillsolo. På piano spilte han også Falling (2002) med bandet, før han gikk over til rytmegitar. Den ene fengende sangen etterfulgte den andre. Også den mest alvorlige, Oh Dorian (2025), som hyller sønnen som døde 16 år gammel i en bilulykke. Kweller holdt en rørende tale i forkant om at dette skulle vært Dorians 20-årsdag.
Foran Family Tree (2002) delte han Brygga Kultursal i tre, der vi etter tur fikk synge "you are". Veldig sjarmerende. Og Kweller var tidvis som en sprettball på scenen. Låtene har mye av pønkens energi i seg.
Festivalsjef Jonas Wille hadde ønsket seg ei låt fra det nyeste albumet, Cover The Mirrors, og Don't Cave ble framført solo med pasjon.
Avslutningen av konserten var helt topp: Commerce, Tx, Optimystic og slackerfavoritten Wasted & Ready (2002), som er Ben Kwellers mest strømmede låt. Synd med forsinkelsen, ellers hadde vi nok fått høre to-tre låter til.
For meg var det Ben Kweller som holdt Kaktusfestivalens beste konsert. Og publikum var med fra første stund, de sang også uoppfordret med på enkelte låter. Han lovte å komme tilbake til Norge!
