Foto: Carsten Endresen


Vaular – dem som ikke kjenner ham får spørre ChatGpt – opptrådte under årets største norske musikkfestival for klassisk musikk, Festspillene i Bergen, på tre helt ulike måter.

Først, midt i Bergen sentrum, med tekster fra hans pågående bokprosjekt, til situasjonslaget elektronika blandet med akustisk blås, dans og ren opplesning. Senere i litteraturdebatten Discodrøv, oppkalt etter en låt av det legendariske new wave-bandet The Aller Værste.

Opptredenen vi anmelder er hans sentrale deltakelse på festspillenes avslutningskonsert kalt «Grieg og Vaular». Bedømt etter alder, image og respons er de rent hiphop-orienterte i Grieghallen i klart mindretall. Men forhåpentligvis er det mange som er åpen for sjangerblandinger og sjangre flyttet utenfor boksen.

Opplegget er at Vaular opptrer på ett sett, sammen med Bergen Filharmoniske Orkester, i Bergen kalt «Harmonien», etter at sistnevnte har spilt et sett Grieg. En antatt en gang i livet-seanse, både med hensyn til artist- og sjangersammensetning.

Harmonien ble i forrige prestisjetunge Gramophone Classical Music Awards ble kåret til «Årets orkester».

Settlisten er så safe som man får den. Av de 13 låtene er hele 7 fra «1001 Hjem» (2013) og 3 fra «666 MENING»» (2015). Utenom dette kun publikumsfrier «Bergen Bergen» (Fra «La Hat…», 2007). «Stripar» (fra «Flere steder alltid», 2019) og «Pene biler…» (fra «Vintage Velour, 2023).

Det er tidlig klart at dette ikke er «Vaular med band og Harmonien», men «Harmonien med band og Vaular som solist».

Vaular ber i starten av konserten publikum, her vi sitter i stolene, «drøfte» om det skal være en «sitt ned-konsert». Vaular prøver med dårlig hell å få salen med på enkle «Bergen Bergen».

Først på sjette låt i settet kan man merke synlig publikumsreaksjon. Da til paukene og trykket tidlig på «Ung Heit Flame» (fra «666 ALT», 2015).

Så to låter med laber respons før Vaular introduserer «Norges beste rapper», Store P. Han collaber med Vaular på «Aldri for pen for pønk» (fra «Du betyr meg», 2011), ikke mikset, men sammensydd med «Pene biler».

Derfra og de fire låtene etterpå er det for det meste stå-konsert. Avslutningsritualene følger kutymene på konserter med klassisk musikk.

Denne anmelder er positiv til eksperimenter av det slaget som denne konserten representerte, så de skal ha for forsøket. Også positivt at Vaular stadig utvider bredden i uttrykket sitt. Jeg håpet på at den som arrangerte låtene ville utfordre både Harmonien og Vaular til å bevege seg ut av komfortsonen.

Men vedkommende ser ut til å ha fulgt en eller annen dreiebok, og det høres ikke ut som Vaular har hatt final cut.

Konserten er direkte strippet for beat, flow og improvisasjon, og det er ingen spor av hiphop-kultur. Vaular er en skygge av seg selv med nesten haltende rapping. Harmonien spiller et tradisjonelt, uspennende klassisk komp. Selvsagt teknisk perfekt, men det holder ikke alltid å være håndverker.

Vaulars låter er gjort om til European Song Contest-låter fra 1980-tallet, da alle låter måtte spilles med fullt filharmoniorkester. Det høres rett og slett ut som bakgrunnsmusikk.

Vaular-fans vil prøve å glemme de versjonene av låtene hans som vi fikk høre i Grieghallen tirsdag kveld.