Foto: Oddbjørn Steffensen


Skotten Combe hadde gjennombrudd i Storbritannia i 2021 med singelen «Are You With Me». Etter det har hun i hjemlandet gradvis etablert seg som et sentralt navn i nyere britisk soul.

Gjennombruddet utenfor øyene har ikke kommet, og hun har derfor ikke mange giger på baken utenlandsk, unntatt som festivalsupport. Men ingenting skulle tilsi at hun ikke skulle klare det.

Ikke altfor kommersiell, dansbar og fengende soul og r&b, er nesten umulig å fange i et platestudio. Britiske Combe er blant de få som har lyktes med det. Dette ved at hun spiller inn låtene sine med old school taperecording.

I motsetning til soulatist Don West tidligere på dagen på Bergenfest, er Combe en artist som aldri har famlet sjangermessig. Hun har i sin korte karriere, med første singel i 2021, aldri endret stammen i musikkstilen sin.

Den blandingen Combe har holdt seg til er satt sammen av modernifisert tradisjonell soul, modernifisert northern soul, retro r&b og indiepop.

Combe var den artisten som på forhånd fristet oss mest på Bergenfests åpningsdag, til tross for at Lewis Capaldi skulle spillle senere på kvelden. Når hun har klart å fange slik musikk – hvor bra kunne det ikke bli live da?

Det skal vise seg at konserten merkbart bærer preg av markedsføring av Combe som artist, illustrert ved at hun peker på navnet sitt bakerst på scenen mens hun sier hun håper å komme tilbake som hovedattraksjon her eller der.

Basert på overhøringer av type «jeg hadde aldri hørt om henne før, men synes hun var fantastisk», bør forholdene ligge til rette for det. Konsertshopperne ble stående utendørs på konserten, også da det plutselig kom et insane styrtregn.

Men jeg, som hadde hørt Combe før, fikk bare delvis innfridd forventningene mine.

Combe selv innfridde i hovedsak med direkte guddommelig vokal, riktignok sterkt fokusert på hennes naturlige register. Men håpet mitt om litt mindre lojalitet til låtenes originale vokallinjer ble bare innfridd i den grad det er nødvendig live.

Hun har allerede lært seg å bli en solid performer. Kommunikasjonen med både mengden, dem nærmest scenen og musikerne er innertier. Stilig når hun ikke bare filmer publikum med mobilen sin, men først medmusikerne sine.

Dessuten har hun, som Don West tidligere på dagen tilpasset seg at mobilfilming hos publikum har kommet for å bli. Hun ber oss ikke, som Nick Cave forrige gang han var på Øya, få ned de «fucking» telefonene, men poserer for dem som filmer.

Den gode kommunikasjonen fortsetter når hun mot slutten av det elleve låter lange settet drister seg til å spandere på oss to uutgitte sanger bare supplert av kassegitar.

Combe, som ellers spratt rundt på scenen, satte seg ned på scenekanten under dem, og sa at hun ikke hadde bestemt seg for om de skulle ta dem med på albumet hun arbeider med. Hun ba oss gi tommel opp eller ned for hver av de to låtene.

For musikknyheter hørtes ukjente «It’s Not Over» ikke spesielt interessant ut, men «Price To Pay» er jeg ganske sikker på vil komme med.

Hun spilte også tre andre ikke-utgitte låter, som har vært i omløp hos henne live relativt lenge.

Relativt lite kjent som hun er i Norge, dristet hun seg attpåtil å prøve å få til allsang på aller første låt, og lyktes! Det gjør hun også den andre gangen hun setter det i gang.

Etter så overraskende mange ikke utgitte låter, var det bare plass til én låt fra debutalbumet «Black Is The New Gold» (2023) og fire fra fjorårets «Dancing At The Edge…», samt selvsagt hennes to måneder unge stand alone-single «Tears Won’t Lie».

At Combe spilte så mange mindre eller ikke kjente låter, befridde oss fra at de andre låtene ble forsøkt framført som kopier av originalene, dvs som å sette på et album.

Stryker- og pianosporene ble spilt som backingtracks på fire av låtene, noe som jo ødelegger muligheten for variasjon og kveler det organiske ved at en trommis selv med klikk i øret aldri er på millisekundet steady.

Låtskriver Combe, som nærmest for syns skyld holdt noen gitargrep på én låt kunne, med riktige innstillinger på gitarpedalene, glatt simulert lydene og gitt dem mer livefeeling. Det ville gjort settet mer organisk.

I stedet gjorde det settet mindre variert. Den eneste tydelige variasjonen var den ene gangen med to låter med bare henne og gitar.

Combes innlevelse og energi på scenen stod i sterk kontrast til hennes tre medmusikere. De framstod dessverre som dårlig betalte studiomusikere som var hyret inn for å kopiere det som spilles på utgivelsene hennes.

En svært vellykket time som, mest av alt for å få bekreftet at Combes vokal er hentet fra skyene, kunne vært bedre med enkle grep.