Foto: Carsten Endresen
Da vi anmeldte Yndling i fjor, klaget vi over at to av instrumentene – bass og synth – ble spilt på backingtrack. Derfor gledelig at Malin Guleng, mest kjent som soloartisten Most Likely Marlin fra noen åretak unna Bergen, som senest for to uker siden slapp sin siste singel, nå har fått bli med på festen. Dette med bass og koring.
Vipps, så fikk Yndling både mer punch, nerve, bredde og autentisitet i liveuttrykket sitt, og dermed kanskje større grunnlag for å vokse seg enda større.
Nå venter vi bare på at bandet skal vokse, slik at de kan se seg råd til å erstatte backing-synthen med et levende vesen. Drømmepop med synth i matboksen er i utgangspunktet nesten litt som shoegaze uten gitar.
Men det er tung materie å leve av musikk i en verden der Spotify betaler 4 øre pr strømming, så når hun har tatt oss litt på ordet, får vi denne gang la være å trekke for at (soft)synthene står igjen i studio og på pc.
Det vil si, band og band… Da vi så eksilbergenseren i hjembyen i fjor, foran ca 200 tilhørere, mener jeg å huske at hun sa «jeg» er Yndling.
På Bergenfest fredag sa hun på klokkerent bergensk «vi er Yndling».
Jeg tror ikke det var den rojale «vi», men en anerkjennelse av at produsent, hyppig medlåtskriver og gitarist, mangfoldige Adrian Einestor Sandberg, må ha minst 40% av æren for produktet.
Jeg oppfatter at Yndling er hoveddesigneren, mens Sandberg er hovedstylisten.
Ordet går, så den innendørs Hjertebank-scenen, som rommer 600, ble stappfull, selv om regnværet hadde tatt en pause. Pent, ettersom dreamgaze er nisjemusikk.
Yndling har siden 2021 opparbeidet seg en ytterst anstendig katalog på tre fulle album og en rekke stand alone-singler, så for publikum var det spennende å se hvilke babyer som var lagt hjemme i vuggen for å holde seg innenfor 45-minuttersformatet, og om det kom nytt materiale.
Seks av settets ti låter var viet fjorårets album «Time Time Time…». Blant dem den nesten sjangerdefinerende «It’s Almost Like You’re Here». Jeg ventet pussig nok forgjevet på like sterke "As Fast As I Can".
Vi fikk tre låter til sammen fra de andre albumene, men mest spennende: Den uutgitte «Betterlooking Thoughts».
I hvilken retning pekte så den? Yndling mente selv at sistealbumet var sterkt krydret med triphop, men jeg synes krydderet var mildt, og den nye låten tydet heller ikke på noen utvikling i retning mer triphop.
Derimot sendte den tankene mine til først til Øya-aktuelle Mogwai, og Interpol, og nevnte «As Fast As I Can». I slekt med sistnevnte var «Betterlooking Thoughts» markert todelt, der sistedelen hadde klart mer energi enn førstedelen.
Lydbildet var ikke merkbart nytt på den, men kanskje det blir det på neste utgivelse? For er det ikke på tide med en forsiktig utvikling av lydbildet?
Økt intensitet i framføringen av Yndlings "klassikere" gjorde framføringen enda litt bedre enn sist, selv om jeg tror en annen låtrekkefølge ville gitt bedre flyt i settet.
Espeviks og like mye Sandbergs innlevelse var til å ta og føle på, selv om de er veldig bevisste på hva de gjør. Espevik hemmelighetsfull med grasiøse kunstneriske bevegelser, ofte lukkede, tilsynelatende drømmende øyne, og stort sett taus mellom sangene.
Hun mener dette «tilhører sjangeren». Jeg fornemmer at det også kan henge sammen med personligheten hennes, men mener at hun bør kvinne seg opp til å gi oss noen flere ord mellom låtene. Kiss’ og Residents’ fanskare, uten sammenlikning for øvrig, sluttet ikke å vokse da de viste ansiktene, og heller ikke Sparks da de ble åpnere muntlig.
Sandberg har også, like kledelig som Espevik, øynene lukket ofte, spesielt i partiene med sterkest skoglaning, der han nå var mer fandenivoldsk enn i fjor. Det med gitaren nesten nede i bakken, og strengene traktert akkurat slik at de ikke røk. Inntrykket er at han ikke «bare» spiller, men er fullstendig til stede, i sin egen abstrakte verden.
Yndling har uten blygsel eksplisitt vist til inspirasjoner som er svært hørbare i produksjonen deres: Drømmepopens mest innflytelsesrike band Cocteau Twins, som slo igjennom i 1984, drømmepopens kanskje mest populære band Beach House, shoegazens Slowdive og dreamgazens Hatchie. Dette er ikke vanskelig å høre.
Derfor viktig at sangene hennes skiller seg ut, og at det kommer tydelig fram. Det lykkes Yndling med.
Yndlings hadde for anledningen vikar for sin mer eller mindre faste trommis Jacob Langmoen. Gudmund Guren – til daglig trommis og vokalist i Dancing The Conga – fikk være med. Dette var tromming helt på høyde med «læreren».
Energien og kreativiteten, og i glimt faenskapen han tilførte var ekstrem i positiv forstand. Kanskje han ikke var så trent på formasjonen? Like greit – man trenger ikke fortelle Messi mye om hvordan han skal spille. Noe å tenke på for Yndling i forhold til ikke å eventuelt sette for strenge grenser for Guleng?
«Bandet» vokser med erfaringen de har bygget seg opp, både profesjonelt og i form av tilhengerskare. La oss håpe Espevik slutter å kalle det et prosjekt, men kanskje en duo, hvis Sandberg vil.
La oss be om at de ikke blir blaserte, men fortsetter å være sultne. Kanskje spenningen ved å endre noen defaulter i innspillingene kan medvirke til det? Det kan jo samtidig gi dem en ny skare, og, ja, dermed den keyboardisten vi skriker etter.
