Foto: Terje Dokken

De drøyt 1000 personene som møtte opp på Sentrum Scene lørdag kveld måtte nok sjekke klokka flere ganger i løpet av kvelden. Hadde Sentrum Scene blitt til en tidsmaskin? Var vi egentlig i 1992?

Nei, vi var i 2026 foran evigunge maskiner som Gary Cherone (straks 65) og Nuno Bettencourt (straks 60) og Extreme sitt første innendørsbesøk siden november 1992 på samme sted.

Du verden så mange slitne rockere som reiser rundt om dagen. Visst imponerer flere av de, men det er mange i andre enden av skalaen også. Extreme ikke bare imponerer. De er seg selv akkurat slik de var på 90-tallet mens Pornograffitti og III Sides To Every Story sto relativt ferske i cd-hylla.

For et par år siden slapp de SIX og stakk innom Tons Of Rock. Nå varmet de opp for festivalsesong og en supportrunde med Def Leppard sammen med et herretungt Sentrum Scene i hovedstaden.



Og de begynte som de gjorde på Rockefeller i 1991 med «It (´s a monster)» før «Decadence Dance» fra samme album. Du verden så sprettent og stødig. Gary Cherone var overalt, så til de grader i aldeles praktfull atletisk form ved siden av Bettencourt som heller ikke har mistet noe av det som har gjort merkevaren Nuno Bettencourt til det den er. Gitarkapabel som få, korer som en gud (noe bassist Pat Badger virkelig også gjør), og på litt avstand ser han akkurat likedann ut om for 30 + år siden.

Selv om han sa «Getting to sit down in a show at this age, is like having an orgasm» før «Midnight Express».

Scenen var tøff, lyden satt som en kanonkule. Definert som bare det, og lite eller ingenting å gjemme seg bak av tracks og andre tricks. What you see is what you get. Nesten uvanlig i denne bransjen etterhvert, akkurat det.

Men SIX altså. Et comeback album, og som tittelen sier bare det sjette albumet siden albumstarten i 1989. Albumet fra 2008 (Saudades De Rock) er bare å glemme. Waiting For The Punchline fra 1995 var det få eller ingen som fikk med seg. Det lett pubertale debutalbumet fra 1989 er de selv litt flaue over. Så da står vi igjen med nevnte Pornograffitti (1990) og III Sides To Every Story (1992) som de forsynte seg greit av i tillegg til SIX.



Fra den nye slo de til med «#REBEL» og «THICKER THAN BLOOD» i første halvdel. Adekvat nok gjort, men de skulle kline til enda bedre med nyere ting litt senere («BANSHEE» var tøff!). Den første skiva ble avspist med hurralåten «Play With Me", mens den akustiske delen av konserten ble viet allsangvinnere som «Hole Hearted» og «More Than Words» i tillegg til en heseblesende akustisk masterclass i den instrumentale «Midnight Express» (forøvrig det eneste innslaget fra Waiting For The Punchline).

Men der Extreme virkelig viser muskler er på de litt «større» låtene, der progressive elementer, heseblesende soloer og intrikate partier går hånd i hånd. Der må vi til den ambisiøse III Sides To Every Story sine «Am I Ever Gonna Change» og «Cupid’s Dead». Låter der Extreme beviste at de ikke har mistet noen ting på drøye 30 år. Låter å ta i mot med åpen munn og overdrevne smil og ellers et ansikt preget av en slags nostalgisk transetilstand. Tight som en ekornrumpe!

Festen ble tatt til enda et nytt nivå da «Get The Funk Out» ble siste låt før ekstranummerne. Cherone med så full kontroll på publikum, timing, energinivå og attitude… Rett og slett en studie i tilstedeværelse.



«RISE» ble den siste egne låten de gjorde for kvelden, med Bettencourts mest innvikla gitarsolo for kvelden. Noe som sier en del. Får Bettencourt betalt i antall toner, så er han en holden mann. Og alle toner lander. Hele tiden. Kjempeoverskudd. Når du løper 110 meter hekk i over 90 minutter og du kommer ut av det slik som det der, er du meget mulig ikke menneskelig.

Det eneste som kanskje var litt unødvendig lørdag var Ozzy-medleyet helt på slutten. Fint med hyllest og gode minner tilbake til Birmingham i fjor sommer, men som den store finalen ble det litt rart. Da var det mer moro med de små innslaget de hadde med Queen-låter i mellom her og der, med både «We Will Rock You», «Crazy Little Thing Called Love» og «Fat Bottomed Girls». Cherone på sin side, duppet også storetåa si i ei lita strofe fra Jesus Christ Superstar i «Cupid's Dead».

Men da Extreme var Extreme, var de rett og slett bare extremt bra på Sentrum Scene lørdag.

Nuno nevnte at det er et nytt album på gang. Kom tilbake igjen da, please!