Foto: Terje Dokken
Kvartetten fra Texas ble med debutalbumet Something to Consume ifjor omtalt på kryss og tvers av landegrenser som et av de mest spennende nye rockebandene på plakaten for tida. Diskografien deres til nå varierer med både innslag av punk, shoegaze og klassisk rock, og de sa i et intervju om plata til NME at de ønsket å tilby litt av alt de ønsker å bli framover. Så er bare spørsmålet, er de også verdt hypen live?
Imens Black Debbath som vanlig åpner festivalen et par meter unna, gønner amerikanerne på med «Red40» og «I hate when GIRLS die». Selv om de kommer ut med smil og energi, er det en noe «rolig» start, utover trommerytmer det absolutt går an å varme opp nakken til.
De har generelt utover en noe nervøs fremtoning på scenen til tross for musikken de leverer, men så har de jo heller ikke holdt på veldig lenge da de debuterte i 2022. Så kanskje de bare ikke er helt scenevante enda, særlig på denne skalaen av konsert.
Paret med litt tekniske problemer med mikrofonen på venstre side, som dessverre gjentar seg utover konserten mister de noe av sjarmen og sparket de leverer på anlegget hjemme.
Die Spitz fortsetter konserten med blant annet «Monkey Song» og «American Porn». Til tross for det nevnt over leverer de jevnt over helt greit, men de mangler den lille prikken over i-en som får en ordentlig med på dansen. Det merkes at de sliter litt med å få med seg folkemengden inne i teltet. Som de også selv anerkjenner når gitarist og vokalist Ava Schrobilgen halveis uti roper «are y’alls feet glued to the ground or are we just that bad».
Setlista over halveis ut i konserten føles også mer ensidig enn det diskografien deres egentlig leverer, og låtene glir litt for over i hverandre. Såpass at jeg selv også kjenner tankene drifte vekk sakte men sikkert. Igjen et hint til at de kanskje trenger mer mengdetrening i hva som funker i setlista live.
Heldigvis tar vokalist og gitarist Ellie Livingston tak utover konserten med et aldri så lite hopp ned i publikum mot tampen av konserten. Deler av «RIDING WITH MY GIRLS» synger hun fra halveis oppi et av stillasene og resten i den lille moshpiten som nå endelig har begynt å forme seg foran. Et par sceneskifter mellom trommis og gitarist (Schrobilgen og Chloe De St.Aubin), som bytter instrumenter, var visst alt de trengte for et aldri så lite energitilskudd. «Growing Dogs Gushing Blood» fra EP-en Teeth, «Hair of Dog» og til slutt «Throw Yourself to the Sword» slår an meget godt live.
Kanskje bare sparte de på kruttet til slutt, men jeg tror også litt mengdetrening med både publikumskontroll og kuratering av setlista er nødvendig før de er helt klare for å eie større arenaer. Etter litt over 40 minutter med kvartetten har jeg dog absolutt likevel håp for framtiden.
