Foto: Terje Dokken

For jeg må innrømme at jeg finner meg i å rynke på nesa flere ganger utover kvelden da dette absolutt er «harry» og jeg tror aldri jeg har sett noen kaste så mye effekter og pauseinnslag på publikum i en festivalkonsert før. Men dette er bare en av de konsertene hvor en må kaste vekk fordommer og kritikerblikk og bare ta det for det det er; enkel og god gammeldags underholdning.

Men la oss starte fra starten. Om du ikke har hørt om The Offspring har du nok litt levd under en stein, men for ordens skyld er det altså her snakk om et av de mest populære og mestselgende poppunk bandene fra USA. «Noodles», Dexter og resten av gjengen har holdt det gående siden 1980-tallet, men hadde først sitt store gjennombrudd på 90-tallet med albumene Smash og Americana.

Og det er nettopp med 1994 albumet Smash de åpner hele showet der de fyrer løs med «Come Out and Play». De fortsetter videre inn i diskografien sin med «All I Want» fra Ixnay On The Hombre og «Want You Bad» fra Conspiracy Of One. Stemningen på sletta er absolutt på topp der de har tatt med seg solskinn og godt humør fra vestkysten, og publikum er ikke vanskelig å be opp til allsang og moshpits for å si det mildt.

Så får vi servert diverse nytt og gammelt med blant annet «Looking out for #1», «Staring at the Sun», «Hit That» og «Original Prankster». Det skal sies at Dexter virker å slite noe med vokalen i hele første halvdel av konserten, der den drukner litt innimellom. Heldigvis kommer det seg utover kvelden.

Halvveis uti begynner de også en av sine lange pratepauser. Altså, de er jo karakterer så det er jo underholdende, men utover showet tar jeg meg i å begynne å trippe litt etter å fortsette musikken. Som jeg også kjenner flere gjør rundt meg.

Som nevnt i begynnelsen beviser de også at de har flust med penger å punge ut der de må sette verdensrekord i sceneeffekter. Jeg tror jeg telte fire eller fem ulike konfettikanoner, i tillegg til et stort opplåstbar skjellett med røyk ut av munnen, flere andre oppblåsbare figurer utover showet, baller kastet ut i publikum underveis og så videre og så videre. I tillegg kjører de et langt segment med hyllest til Black Sabbath og Ozzy Osbourne med «Paranoid» og «Crazy Train», samt et cover av «I Dovregubbens Hall» fremført av Noodles. Eller forsøkt fremført er vel bedre sagt, for som han selv sier spiller han ikke alltid gitar perfekt men han spiller i alle fall fra hjertet.

Etter alt dette prøver de seg, som de har gjort utover denne turneen så langt andre steder også, mot slutten på moshpit til cover av Taylor Swifts «Love Story». Som får en god del til å rynke hardt på nesa. Dette er nok prikken over i-en som gjør konserten helhetlig dessverre litt vel gimmicky.

Med alt som foregår utover musikken på scenen utover kvelden begynner en jo å tenke at de også selv ikke har helt troa på at deres enkle og repetative poppunk ikke klarer å lage liv helt alene. Men igjen, folkemengden ser ut til å spise det opp så de gir jo tross alt de fleste i publikum det de vil ha.

Så er vi endelig til slutt tilbake til deres egen diskografi igjen der The Offspring avslutter sterkt med «Why Don`t You Get a Job», «Pretty Fly (For a White Guy)» og «The Kids Aren`t All Right». Selv om disse også er klassisk 90-talls på godt og vondt, blir jeg tatt rett tilbake til barndommen der jeg står på stuegulvet hjemme og danser rundt med Americana albumet på repeat. Og tar meg selv dermed i å synge med.

Kanskje litt for mett på opplevelser, men tilsynelatende fornøyde begynner publikum å trekke vekk fra scenen, noe vi ikke skulle gjort for etter et par minutter kommer The Offspring ut på scenen igjen for «You`re Gonna Go Far, Kid» og populære «Self Esteem». Som igjen får igang allsangen på sletta, og når de til slutt faktisk takker for seg er det med brede smil de til tross for vel mye tull og fanteri underveis beviser at de fortsatt holder koken. I alle fall nok til at det er gøy å ha sett en gang live, bare for nostalgiens skyld.