Iron Maiden på Tons Of Rock

Foto: Terje Dokken

For å avslutte kvelden som har vært preget av legender har Tons Of Rock booket en av de største legendene det er mulig å få tak i, nemlig Iron Maiden. Det erketypiske britiske heavy metal-bandet som har satt sitt preg på rocken i 50 år holder fortsatt koken og de har møtt opp for å avslutte årets andre festivaldag. Dagen har vært preget av fantastisk vær, og når kvelden kommer er det ikke lenger så innmari varmt som det har vært, noe som hjelper på når man skal stå som sild i tønne for å se Maiden. For det ble faktisk trengsel på sletta i det de gamle traverne skulle innta scenen. I flere timer før de gikk på hadde de mest entusiastiske publikummerne samlet seg foran scenen, og her gjaldt det å være tidlig ute om man skulle ha seg en fornuftig plass. Maiden-skjortene er utallige, og jeg er brennsikker på at jeg så skjorter med motiv fra nesten hvert eneste Maiden-album, til og med noen skjorter fra album som ikke er laget engang.

Etter at de har spilt av den obligatoriske UFO-coverlåta de pleier å introdusere seg med velger de å spille av “The Ides Of March” over høyttalerne før de går på, mens de kjører en bakgrunnsfilm med de gamle gatene de pleide å trakte i på slutten av søttitallet. Jeg skjønner ikke helt hvorfor de ikke bare spiller den selv, men det legger ikke noen særlig demper på stemningen. De kommer selv springende ut til “Murders In The Rue Morgue” og følger denne tett med “Wrathchild” og “Killers” (alle fra Killers i 1981), og man skjønner tidlig at her har vi med en setliste utelukkende basert på klassikerne å gjøre. Vokalist Bruce Dickinson, “The Air Raid Siren”, “Englands Jahn Teigen” har spart til langt hår igjen, med antydning til litt kledelig gråfarge. Mannen er selvsagt evig ung og vital som alltid, og ser rett og slett fantastisk ut der han kommanderer scenen med den største selvfølgelighet. Endelig tar han seg litt tid til å snakke til publikum og hilser oss. Han gjør oss oppmerksom på noen luftballonger som flyr i bakgrunnen, antakeligvis har de tidenes utsikt der de står oppe i ballongene og man kan bare være misunnelig.



Bandet drar på med “Phantom Of The Opera” fra den selvtitulerte førsteskiva og her viser de virkelig hva som bor i dette maskineriet. De intrikate gitarharmoniene sitter som ei kule og spesielt gitarist Dave Murray virker til å bare bli bedre og bedre med årene. En totalt undervurdert gitargud, som har en helt egen legatoteknikk som få gitarister kan gjøre etter han. Han spiller så smooth og flytende at man skulle tro gitaren var laget av smør og fingrene hans var varme kniver. Den nye trommisen Simon Dawson gjør seg ikke bort bak trommesettet, men han gjør ikke så mye av seg heller. Han er nok ingen showmann som Nicko Mcbrain var, men det er jo forsåvidt nok av showmenn i dette bandet. Apropos, den “nye” gitaristen (han begynte i bandet så seint som i 1990) Janick Gers kaster som vanlig rundt på gitaren som en filledukke og gjør alskens rocketriks, og det er en slags underholdning i det også.

Herfra og ut kommer det klassiker på klassiker. “The Number Of The Beast” er først ut og her skrur de på pyroen også. Man kjenner man blir varm både her og der, og Bruce nailer hver eneste tone, noe som i seg selv er imponerende. Bruce setter også i gang en RO-sekvens etter låta, mens han snakker om fotball-landslaget vårt, noe som selvsagt er en billig gimmick men det varmer jo uansett litt i hjerterota. “Infinite Dreams”, “Powerslave” og “2 Minutes To Midnight” er neste ut, og alle leveres i versjoner som er så tight som det i det hele tatt er mulig å få det.

Bruce gjør oss etterhvert oppmerksom på noen måker som flyr rundt, og sier de har betalt de for å møte opp, før han passende nok starter “The Rime Of The Ancient Mariner”, der de røyklegger hele scenen i en herlig versjon. “Run To The Hills” er neste, og her er det allsang til de grader, såklart. Dette er jo låta man kan selv om man ikke er fan.



“Seventh Son Of A Seventh Son er et høydepunkt i konserten, denne blir utført i en meget dramatisk versjon med en flott backdrop, og Bruce Dickinson på sitt aller mest insisterende. Her får vi også høre kveldens lengste note fra vokalisten. “The Trooper” kommer etterpå, men her kan man ane at stemmen begynner å bli litt sliten, han når ikke helt opp på alt og det knekker litt av og til, men det er ikke så rart. Det utføres mer publikumsfrieri med et norsk flagg under låta.

Men Bruce var ikke død. De drar i gang “Hallowed Be Thy Name” og vokalen er sterk og klar igjen. Kanskje han bare trengte en liten pause? Denne fremførelsen er helt herlig, og dette er en låt som virkelig gjør seg live. Den spilles i mye høyere tempo enn versjonen man finner på plata, og riffene står seg godt. Etterpå drar de selvfølgelig i gang tittellåta “Iron Maiden” før de går av scenen. Det hintes fra scenen om at vi kanskje sees snart igjen.

Og det gjør vi jo. Etter en liten kunstpause dukker de opp igjen og fyrer opp “Aces High”. Jeg må jo si det er spenstig å legge en så vokalmessig intensiv låt helt i slutten av settet, men de må ha blåst liv i Bruce bak scenen for dette sitter jo greit. “Fear Of The Dark” kommer etterpå, og det er utrolig stemningsfullt i skumringa. Allsangen runger over sletta som den ofte gjør på akkurat denne låta, og det er vanskelig å ha det bedre på en konsert enn akkurat her. Og akkurat når man trodde det var umulig at de hadde mer igjen i tanken, så starter gitarist Adrian Smith opp det ikoniske riffet fra en av ganske få låter han har skrevet selv i bandet, nemlig “Wasted Years”. Det er nesten så man kan bli litt våt i øyekroken av denne nydelige klassikeren, og den er en perfekt avslutning på det som helt sikkert er årets sterkeste konsert på Tons Of Rock.