Foto: Terje Dokken

Det korte svaret: Ja, definitivt.

Den andre dagen på Tons Of Rock var fylt til randen med band som har holdt det gående lenge, og her er vel Alice Cooper muligens den som har holdt på lengst av alle. Fra oppstarten på 60-tallet og til i dag har han holdt det gående, og dette er det bare ytterst få artister som kan skryte av. Scenefremtoningen tilsier absolutt ikke at dette er en mann på 78 år, og han har en smittende energi der oppe som det er umulig å ikke la seg rive med av. Han entrer scenen i et slags Kaptein Sabeltann-kostyme som kan minne om noe Petter Stordalen ville gått med en dag han føler seg selv litt ekstra, og starter med “Spark In The Dark” fra Trash (1989). Det svinger helt rått fra første note og lyden er lite å utsette på bortsett fra at vokalen drukner litt i miksen. Dette blir fort utbedret og herfra og ut kan gamlingen skilte med stort sett perfekt lyd.

På “House On Fire” tar tar det virkelig av, alle tre gitaristene får sin plass i solen og harmoniserer mens sjefen selv flotter seg rundt om på scenen, allsangen ruver og publikum er engasjerte. Spesielt 22-årige Anna Cara som trakterer en av gitarene imponerer voldsomt, hun spiller kompliserte solopartier med en herlig nonsjalanse man bare må elske. Dette er virkelig en vitamininnsprøytning av en konsert, og akkurat det man trengte for å roe en smule ned i den kvelende varmen på sletta.

På “Feed My Frankenstein” kjent fra filmen Wayne´s World kommer selve monsteret ut og herjer litt på scenen, og dette er stor underholdning. I det hele tatt har Alice Cooper med seg hele rekvisittlageret, og på nesten hver eneste låt så er det en slags rockeklisjé som skjer på scenen. Det skal derimot ikke holdes i mot han, ettersom han mest sannsynlig har en finger med i spillet i selve oppfinnelsen av de fleste av disse gimmickene.

Cirka midt i settet kommer en av låtene mange nok har ventet på, nemlig “Poison”. Hitten setter fyr på publikum og det eneste som kunne måle seg med nivået på allsangen akkurat her var Iron Maiden senere på kvelden. Etterpå virker det som om han har blåst av kruttet litt, for da er det tid for gitaroppvisninger. Det er jo fint og flott det, men vi vil se mer av legenden og hans karismatiske scenepersonlighet.

Heldigvis får vi det. Mannen kommer tilbake i en tvangstrøye mens han får utført elektrosjokkterapi av en maskert mann som han etterpå knivstikker til døde. Det er rene teateroppvisningen vi er vitne til, og det er jo absolutt morsomt. Det dras frem en gilliotin og Alice blir dekapitert, men en dame (hans egen kone faktisk, Sheryl Cooper) bærer rundt på hodet hans mens hun danser. Det er så over the top at man blir helt overgitt, og jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke. Det er iallefall umulig å se bort.

Helt i slutten er det klart for “School’s Out”, en av de aller største. Alice kommer ut kledd i helhvit regalia mens han stikker hull på konfettiballonger med stokken sin, og det er helt Sirkus Arnardo-stemning på scenen nå. Midt i låta kjører de en versjon av “Another Brick In The Wall” som glir sømløst tilbake i “School’s Out” før de avslutter og takker. Helt til slutt covrer de “Smells Like Teen Spirit” i en fin versjon og merket at jeg hadde kost meg stort, og var dratt helt inn i dette underfundige universet. En fin opplevelse på Vampire Stage, og god oppvarming for Maiden.