Foto: Terje Dokken

Det brasilianske thrash-metal-bandet Sepultura er ute og ferier 40-årsjubileet sitt (Egentlig 42, for å være eksakt). Med bassist Paulo Jr. som det eneste opprinnelige medlemmet, og gitarist Andreas Kisser som har vært med nesten like lenge, er det imponerende at bandet fortsatt holder det i gang.
Som en del av andregenerasjonsbølgen av thrash på sen 80-tallet, var det lett å skjønne hvor innflytelsesrikt bandet har vært på metal-scenen, selv uten originalbesetningen.

Hva som er det "ekte" Sepultura, er en diskusjon som ikke skal startes her. Det viktigste er hva vokalist Derrick Green og de andre leverte, noe som ble en verdig avslutning på en 40 år lang karriere.

Det er umulig å ikke dra paralleller mellom Green og Till Lindemann fra Rammstein, med samme dype røst og knyttnevene i sving. Si hva du vil om den gamle Sepultura, men Green bærer fanen høyt og stolt.

Lydbildet var skarpt og ryddig, og du kunne høre alle elementene tydelig gjennom hele settet. Konserten var en hyllest til hele diskografien. Den nyeste EP-en deres, The Cloud of Unknowing, fikk mye spilletid. Spesielt andrelåta All Souls Rising traff som et skudd og skrudde opp intensiteten mange hakk.

Det var flere ganger i løpet av konserten det føltes ut som om bandet hoppet veldig fram og tilbake mellom ulike deler av karrieren. Ikke nok til at det føltes ujevnt, men i den forstand at det var merkbart at de ville dekke alt.

Andre band og artister i samme båt ville kanskje ha delt opp konserten i deler. Men hvor mye råskap får du egentlig ut av et publikum litt over klokka fire på ettermiddagen?

Overraskende nok var ikke publikum helt med og det var god plass. Det som skulle bli en konsert med samme intensitet som Pantera på Tons, ble en mye snillere variant som ikke satte de samme sporene.

Men Attitude utjevnet ting og var et av de øyeblikkene der du følte råskapen tett på kroppen. Green slapp seg fri og dynamikken med resten av bandet kunne føles ordentlig.

Tilbake til thrash-territoriet, ble temposkiftet igjen skrudd opp til maks hastighet med Escape to the Void. Helt forståelig at bandet ønsket å spille låter fra hele diskografien gitt avslutningen, men det ble også merkbart at dette materialet var fra en helt annen periode av bandet.

På Kaiowas ble den brasilianske folkemusikken feiret med et større trommeensemble med veldig mange gjester på scenen. Det var et instrumentalnummer som gled fint inn i setlisten.

Greyson Nekrutman på trommer må trekkes frem som en særdeles styrke i bandet. Med kun to år i Sepultura bak seg, var han teknisk imponerende og satte virkelig fyr på rytmepartiene han hadde primæransvaret for, som på Refuse/Resist.

Det eneste problemet med denne låta var den åpenbare bruken av KI i videoen i bakgrunnen som viste ulike typer mennesker som står imot voldelig maktbruk. Det var ikke engang en dårlig video; du kunne se forvridde ansikter i bakgrunnen. Med tanke på teknologigigantenes kontroll over samfunnet i dag, var det selvmotsigende å se KI bli brukt til å støtte undertrykkede minoriteter. Men hei, tanken var god.

Old-school Sepultura-fans fikk et siste skudd med gammaldags thrash med Arise før det hardbarka Ratamahatta og klassikeren Roots Bloody Roots rundet av en 40 år lang karriere.

Og med dette kunne Sepultura takke for seg. Bak en så lang karriere ligger nok sin del konflikter, og det har da også vært en del utskiftninger i bandet gjennom årene. At de i det hele tatt sto der var derfor en bragd, og svært så velfortjent. Green virket ydmyk gjennom hele settet og tok seg tid til å vise tydelig takknemlighet til publikum mellom låtene.

Avslutningskonserten deres på Tons var en sterk opptreden som fortjente mer oppmerksomhet enn den fikk. Det kan ha vært tidspunktet eller valget å hylle en hel, blandet diskografi framfor å fokusere på det de visste kom til å få best respons. Det står uansett respekt av at at avslutningen ble som den ble. Selv om det ikke ble den store folkefesten, leverte bandet alt fra sin side.

Ser vi dem igjen i Spektrum? Kanskje. Ikke helt usannsynlig.