Foto: Carsten Endresen
Gjennom mer enn fem tiår har Patti Smith forent upolert produsert musikk med poesi og politisk engasjement.
På 70-tallet gjennom garagerock og mykpunk. Etter en lengre pause på 80-tallet, på 90-tallet gjennom alt-rock, folk rock og spoken word. Etter dette gjennom en balanse av disse stilartene.
Med kun 900 publikumsplasser, halvparten sittende og halvparten stående, var konserten på Forum Scene for intimkonsert å regne, gitt Smiths legendestatus.
Rammen er i utgangspunktet old school. En kvartett der bassisten på noen låter overlater firestrengeren til bandets tekniker, for å spille piano og orgel. Det er ikke noe backingtrack som "hjelper til", og lyssettingen er diskret. Lyden er perfekt.
Men gitaristen er sønnen Jackson Smith, bassist/keyboardisten Tony Shanahan og trommisen Seb Rochford. Menn som igjen skal vise seg å være både strålende håndverkere og improvisatører, selv om de på én av låtene startet en toneart høyere enn de skulle og måtte starte om igjen.
Smith entrer scenen med raske skritt til mikrofonen. Etter noen sekunder av "Ghost Dance" (fra "Easter", 1978), som hun vanligvis åpner konsertene med på inneværende turné, skjønner vi: Yess! Wow!
Hun synger fortsatt oppsiktsvekkende kraftfullt og nyansert! Jeg griper meg i å tenke at det var bra at i i hvertfall én av Smith og Janis Joplin fikk et langt liv.
Kraften vokser på påfølgende "Dancing Barefoot" (fra Wave, 1979), der hun med middels hell prøver å få litt allsang.
Respons får hun derimot på sønnens gitarsolo på låten. Det er den første av en serie soloer vi skal få fra ham hele kvelden. De spenner stilmessig fra Tommi Iommi (Black Sabbath) via John McLaughlin til Mark Knophler (Dire Straits).
Smith er old school også på noen måter som gjør at man er garantert å oppleve noe ingen andre enn de tilstedeværende får:
Hun spiller aldri samme sett to kvelder på rad. De to første låtene, og avslutningslåten "People Have The Power" (fra "Dream Of Life", 1988) er faste, men for øvrig varierer både låter og rekkefølge. Det legges opp til improvisasjon hos musikerne i store deler av settet.
Rocksteadylåten "Redondo Beach" (fra "Horses") er låten hun overrasker oss mest med denne kvelden. Ifølge setlist.fm, må man langt tilbake i tid siden forrige gang hun spilte den, selv om hun har hatt av overvekt av låtene fra det albumet i svært mange sett.
Kraften i stemmen er der fortsatt, men låten framføres likevel litt tamt, og på begynnelsen av Doors-coveren "The Crystal Ship", som hun tolker nydelig, treffer hun ikke helt tonen i starten og famler vokalt noen sekunder.
79-åringen er tydelig sliten på slutten av låten, og setter seg på en stol bak en høyttaler mens hun lar bandet avslutte låten, og kjøre en ekstra lang intro til "Break It Up" (fra "Horses").
Da hun setter i gang igjen får vi kveldens to første høydepunkt: Først fremføres nevnte låt med enorm kraft og improvisasjon hos både Smith og bandet. Så leveres drømmende "Nine" (fra "Banga", 2012) så følsomt at ingen rygg i lokalet var uten frysninger.
Låten ble opprinnelig skrevet som en hilsen til Johnny Depp (født 9. juni), men i Bergen dedikerer hun den flørtende til "en nummer 9 på den norske landslaget som hele USA har blitt forelsket i".
Smith gir konstant alt, må sette seg igjen og la bandet kjøre en utvidet avslutning og ta Lou Reed-coveren "Walk On The Wild Side" etterpå med Shanahan på vokal.
Smiths små pauser underveis virker planlagte. Mange av dem på hennes alder bor tross alt på eldrehjem.
Etter dette kommer kveldens andre rolige periode med "Isn't It A George Harrrisons "Isn't It A Pity" og hennes egen "Fireflies" (fra "Gone Again"). Disse litt rett fram uten å skape frysninger.
Men på "Beneath The Southern Cross" (fra "Gone Again") tar det seg fantastisk opp, og etter den og alle låtene etterpå er det stående applaus.
Bandet og vi er høyt der oppe av dynamikk og trøkk. "Peaceable Kingdom" (fra "Trampin'" (2004) følger, og både band og salen har blitt natural high av musikken.
"Because The Night" (fra "Easter", 1978) avslutter "selvsagt", og bandet skjuler godt at de kanskje er leie av å "måttte" spille den.
Som ekstranummer kommer altså "People Have The Power". Den introduseres med et langt engasjement for barn i sult- og krigsherjede land, framføres like "på" som den siste delen av settet.
Vi kunne ønske oss litt fornyelse fra Smith. Oldiser som Sparks og Dylan klarer det, og Smith har tradisjon for det langt mer enn for eksempel Rolling Stones. Ellers vandrer vi ttemmelig fornøyde ut i natten, om ikke i skyene.
