Foto: Terje Dokken

Det tynnes ut i rekkene blant de gamle progrock-gigantene. I Yes er det bare Steve Howe igjen, og under Emerson, Lake and Palmer-fanen er det bare Carl Palmer som reiser rundt (Keith Emerson og Greg Lake er døde). Ian Anderson i Jethro Tull er det knapt lyd i lenger. Genesis gjorde seg ferdige i 2022, og King Crimson med Robert Fripp involvert la opp i 2021.

Da er det en stor glede at de som fremdeles har noe å melde i King Crimson-universet samler seg og drar ut og spiller under navnet BEAT.

I dette prosjektet har Adrian Belew (76) og Tony Levin (80!) fått med seg store profiler som Steve Vai (66) og Tool-trommis Danny Carey (65) for å spille King Crimsons katalog fra 80-tallet. De betyr alt vi kunne drømme om fra Discipline, Beat og Three Of A Perfect Pair mellom 1981-1984.



Det var siste konserten på turneen i denne runden, men det var ingen slitne veteraner som kom til et dedikert publikum i Oslo. Proppfulle av spilleglede og overskudd tok de fatt på låter langt utenfor lysløypa av pop og rock. Dette er musikk for viderekomne, uten de vanlige strukturene, forventningene og måten ting blir gjort på. Selv innenfor progrock-sjangeren er King Crimson helt fullstendig unike noe annet.

"Neurotica" og "Neal and Jack and Me" var først ut. "Vi starter enkelt, så blir det vanskeligere etterhvert", sa Adrian Belew med glimt i øyet. Ironisk nok før de tok fatt på "Heartbeat", en av første settets mest tilgjengelige nummer. I andre enden fikk vi "Dig Me" og "Industry". Fascinerende, underholdende og helt fullstendig uforklarlig utover det. En merkelig tiltrekning. Første settet var gjort på drøye 45 minutter, deriblant noen stoppesteder vi aldri har fått høre live før, deriblant "Model Man". 



En like gira gjeng gikk i gang med andre sett, og de startet med Carey på quad-trommer i front, etterhvert sammen med Adrian Belew. Så gikk de over i en veldig lang "The Sheltering Sky" der både Belew og gitarverdens mest følsomme virtous Steve Vai fikk holde på og holde på. Og forøvrig var Steve Vai ikke veldig i front på denne konserten, men når han fikk skinne så skinte han som bare Steve Vai kan gjøre. Og selv om han har Robert Fripp sin jobb i disse låtene, så var han stort sett "bare" Steve Vai og ikke en hyllest-kopi av den gamle gitarstorheten fra King Crimson. Mer enn greit nok akkurat det.

De eldste på scenen imponerte stort. Tony Levin er blitt 80 år, og selv om timingen ikke er av den tidligere kirurgiske presisjonen spesielt på Chapman-sticken, så var det en fryd å se han i denne sammenhengen igjen.



Adrian Belew har også holdt seg aktiv år etter år. I fjor var han i Norge sammen med Jerry Harrison og spilte Talking Heads-låter fra tidlig 80-tall, og nå takler han King Crimson-katalogen igjen. Og med sine 76 år spiller han glimrende gitar, og ikke minst synger han praktfullt på låter som "Frame By Frame" og "Matte Kudosai". Helt nydelig!

Det var ikke mye vi savnet fra disse tre 80-tallsplatene, der vi fikk både "Elephant Talk" og "Indiscipline" mot slutten av hovedsettet. Og som en hyllest til Robert Fripp og trommeslageren som spiller på dette i utgangspunktet, Bill Bruford, fikk vi "Red" fra 1974 som første ekstranummer. En gavepakke til de mange som også har 70-tallsplatene høyt i kurs. Og de er det mange av.

BEAT på Sentrum Scene ble en oppvisning i spilleglede, og et bevis på at du kan klare å rettferdiggjøre en av rockehistoriens vanskeligste katalog med solid overskudd uansett alder.
 
Makaløst, som eldre folk ville sagt.