Foto: Ketil Martinsen
Flere og flere vet hvem Ea Othilde er, etter solide utgivelser med to album og en EP i løpet av de tre siste årene. Så buzzen var virkelig til stede i det hun gikk på scenen med et ungt stjernelag av musikere på Øyafestivalens andre dag i Tøyenparken.
Det er godt besøkt på Hagen til Stø-scenen, og snart fylles det naturlige amfiet også av lyden av låter som "City Of Love" og "I'm Not A Writer". Det låter som om både Suzanne Vega (som åpningen) og PJ Harvey (som "I Will Not Be Like That", mye takket være gitaren) kunne vært tantene hennes. Musikken er spennende med heftige taktskifter, en hel del breakbeats og til og med en tenorsax signert Runa Husøy som etter hvert melder seg på i lydbildet.
Liveuttrykket har mye inne rett og slett, og hun har en gjeng som klarer å fargelegge godt i tillegg til basispakka et standard rockeband skal ha. For øvrig er musikerne godt forbi akseptert standard, med trommevirtous Elias Tafjord, Hans Olav Settem og jazzmann Sander Eriksen Nordahl på gitarer blant annet. Legg på bassist June Karine Køhncke Urholt fra Veps også, samt cellist Sunniva Shaw. Da har du et lag som smeller.
Da henger det også litt på skuldrene til den som står i front for å være spissen i det hele. Og der står Ea Othilde på og danser og synger, og utstråler at hun storkoser seg. Men det kommer ikke helt ut, opp og frem hele veien. Vokalen er fin, men litt i svakeste laget. Mellom låtene blir hun også litt for lite autoritær og hun "eier" det ikke tilstrekkelig. "If you got it, flaunt it", som dem sier.
Her må det litt mer til for å få til og med bakerste mann i publikummet til å trykke "Følg" på Spotify-kontoen hennes og finne ut hvor neste konsertdato befinner seg.
Og får hun nok datoer inn i konsertkalenderen sin så kommer hun til å vokse fint inn i frontposisjonen også - det er det ingen tvil om.
