Foto: Ketil Martinsen
Lily Allen har hatt et fascinerende dramatisk comeback gjennom det siste året. Etter å ha vært en av Englands største listetoppere på 2000- og tidlig 2010-tallet, har hun i senere tid holdt en forholdsvis lav profil som tobarnsmor og teaterskuespiller på West End i London. Det har vært nokså stille på musikkfronten den siste tiden, og det var mye som tydet på at tiden som A-lister popstjerne i stor grad var over.
Det var frem til albumet West End Girl spontant ble sluppet i fjor høst. Albumet ble umiddelbart en snakkis for det utleverende narrativet om Allens raknende ekteskap med ektefellen David Harbour, som tok front og senter gjennom hele plata. Det bitre, sårbare og ektefølte konseptalbumet har resonnert dypt med mange, og sparket i gang en velstrakt verdensturné hvor Lily Allen fremfører hele verket fra start til slutt.
Nå tar hun med seg konseptalbumet til Øya, og gjennom den drøyt timelange konserten spilles det utelukkende låter fra fjorårets utgivelse til en hærskare av både gamle og unge fans. Konserten skulle vise seg å bli en av de mest underholdende og unike opplevelsene på årets program, selv om det jo kan settes spørsmålstegn ved om dette var et show best egnet for festivalscene.
Foto: Ketil Martinsen
For gårsdagens opptreden opplevdes mer som et musikalsk teaterstykke enn en ordinær popkonsert. Albumet fremføres kronologisk på en scene utkledd som et jugglete hotellrom, og det blir hyppige sceneutskiftninger, kostymebytter og rekvesittbruk underveis i konserten. Kanskje desto mer enn på plate er det narrativet som er i fokus, og musikalsk er det nokså lite som leveres live med playback-instrumental og Lilys vokal på toppen.
Men dramaturgien i innholdet skinner godt gjennom. Lily Allen har tydelig plukket opp et par ting gjennom sine år på teaterscenen, og har et gripende nærvær på scenen. Sterke fremførelser på åpningsporet “West End Girl” og hjerteskjærende “Relapse” treffer hardt, og grensene mellom fremførelse og ekte følelser blir visket ut idet tårene triller både på Allen og på undertegnede.
Foto: Ketil Martinsen
Musikalsk låter det for det meste godt også. Få av låtene klarer å måle seg med de bitende catchy pophitsene Allen er mest kjent for, men sanger som “Sleepwalking”, “Tennis” og den nå ikoniske “Pussy Palace” treffer godt og skaper allsang og dans i publikum.
Det er merkbart at drivkraften bak dette prosjektet i stor grad er det lyriske innholdet, og som med de fleste konseptalbum får enkelte av låtene svi for det. Instrumentalt er det litt ujevnt også. Man får følelsen av at Allen leker catch-up med moderne musikktrender, noe enkelte trap- og dancehall-inspirerte instrumentaler bærer preg av.
I likhet med albumet ender også konserten på en litt lunken note. “Let You W/In” og “Fruityloop” blir en litt dvask finale på et ellers veldig fengslende og underholdende liveshow.
Etter å ha gått av scenen til de siste notene på albumet, kommer Allen så ut igjen og bukker til jublende applaus. Om det var noe tvil om at dette var mer et teatershow enn noe annet, så kan hvert fall Allens egne tilnærming til opptredenen peke på svaret.
Foto: Ketil Martinsen
Amfiet scene ble ikke helt riktig arena å oppleve Lily Allens gripende konseptalbum i sin helhet, og det kan tenkes at det gjennomførte sceneshowet har større effekt på en mørk innendørsscene fremfor i dagslys på festival. For mer forbipasserende festivalgåere hadde det nok også vært stas å høre et par av de knallgode poplåtene fra tidligere i Allens karriere.
Men i et vakuum var dette et show som virkelig var verdt å få med seg. Allen viser at hun fortsatt har teken som popartist, og med sin unike krasse og autofiksjonelle låtskriving leverer hun et dypt personlig verk som bør oppleves både i person og på plate.
