Foto: Tina Løvås
De siste festivalbåndene for sommeren er akkurat klippet av og det er igjen på tide å søke seg innendørs på byens konsertscener for å få sin ukentlige dose musikalsk innslag. Og nå når september og høsten også banker på døra, hva er vel bedre enn nyte litt folkelige harmonier av Folk Bitch Trio.
Hele veien fra Australia, og for første gang i Oslo, har de klart å karre sammen en grei mengde inne på Blå denne tirsdagskvelden. Trioen, bestående av Gracie Sinclair, Jeanie Pilkington og Heide Peverelle startet under pandemien hjemme i Melbourne, blant annet med et par utgivelser sammen med Bones and Jones, før de slapp debutalbumet Now Would Be A Good Time i fjor. Som vi idag får servert en god del av, samt en liten dose nye låter.
Kvelden starter med «The Actor» og «Hotel TV». Sømløst skifter de hvem som står bak hovedvokalen per låt, mens de andre to korer. Harmoniene som runger ut av lydanlegget skildrer en type musikalsk kjemi som kun kan komme ut av tette bånd i bandet, hvor de tørr å lene seg helt og holdent inn i hverandres talent. Det er den typen leveranse en absolutt får gåsehud av første gangen en hører det, selv om en kanskje utover kvelden blir bittelitt mettet etterhvert som en får servert samme oppskrift gang på gang.
Det er nemlig et solid, men ganske uvariert sett de serverer, som i og for seg også debutalbumet er. Intim lyrikk som skildrer opplevelsen av livet som tidlig tjueåring, servert av sterk vokal, og omfavnet av enkle og repetative gitarakkorder krydret med plettfrie harmonier. Vakkert, men jeg kjenner at jeg også får lyst til å se hvor trioen kan bevege seg videre og pushe grensene for den polerte folken de per nå leverer.
Det er et par låter som stikker seg ut gjennom kvelden. Blant annet mesterfulle «Moth Song» hvor Sinclair virkelig får vist fram registeret sitt, og de tørr å leke litt med hvor harmoniene og melodiene de serverer kan gå. Også avslutningslåta «God`s A Different Sword» er et sikkerstikk å runde av kvelden med, da det viser dem fra deres absolutt sterkeste side.
Som relativt nye i spillet er det en kort affære med rundt 50 minutter, noe som viser seg i et fortsatt sultent publikum lenge etter trioen takker for seg. Det ropes “one more song” i lokalet, men da bakgrunnsmusikken til slutt runger ut og lysene slås på i salen må vi med et stort sukk ufrivillig rette nesa hjemover. Selv om jeg selv kanskje kjenner at en liten time per nå for trioen var akkurat nok til å bli hektet og se bandets strålende potensiale, men samtidig være sulten på å se hvor Folk Bitch Trio kan gå framover.
