Foto: Terje Dokken

Så åpnet dørene til Oslo Spektrum igjen, og vi slipper å pushe grensene til skrittelleren mellom Lysaker stasjon og Unity Arena på Fornebu.

Anledningen var The Waterboys, som både lokket med et solid jafs av Fisherman's Blues-albumet og med en kjent og kjær gjest ved navn Steve Earle. Som den siste, men så absolutt ikke uvesentlige pynten på kaka, hadde de også med seg Steve Wickham på fiolin. For et kinderegg, egentlig.

The Waterboys er fremdeles oppe og går, og de sparker mer enn greit fra seg. Mike Scott på 67 er en maskin, og synger nøyaktig som han har gjort hele veien. Han er like spretten, gitaren hans er fremdeles like hissig, og han er en utholdende veteran. For konserten i Oslo mandag strakk seg nemlig til 3 timer, inkludert en pustepause i midten.

Fisherman's Blues er The Waterboys' sitt kjærlighetsbrev til den keltiske musikken. Et album som splittet fansen litt da den kom i 1988. Fansen som ville ha mer rock, og ikke den irske tradisjonen med mandoliner, munnspill, fele, trekkspill og bouzouki ble misfornøyde samtidig som et utvidet publikum sto på trappene. Og 38 år etterpå står plata som en påle, og er hyppig besøkt i The Waterboys sine setlister.



Men vi skulle likevel ikke starte der. Det ble nemlig en rocka start med åpningslåten til albumet før, nemlig This Is The Sea sin "Don't Bang The Drum". Og foran sitt største innendørspublikum i Oslo noensinne (Spektrum var godt besøkt denne kvelden, om enn ikke helt fullt) så gikk de også løs på "Glastonbury Song" fra albumet da det keltiske roet seg litt igjen i Waterboys-sagaen - Dream Harder fra 1993.

Waterboys har et kapabelt lag på scenen. Folk som historisk sett ikke har så mye Waterboys-ballast, men et band som de siste årene har tatt vare på arven på optimalt vis. Men det må sies at når "Brother" Paul Brown tar med seg synthen frem på scenekanten og erstatter Anthony Thistlethwaite sin saksofon på "A Girl Called Johnny" så er det direkte smertefullt. Da er det så mye bedre når norske Roar Øien spiller blåsearrangementet fra "The Whole Of The Moon" på steelgitar. Smakfullt!

Det ble flere kjente og kjære Waterboys-klassikere i første sett, og de tok det også til et nytt nivå da Steve Wickham kom på scenen til Fisherman's Blues' "We Will Not Be Lovers". Stemningen sviktet ikke akkurat da de gikk rett videre til Wickhams første bidrag til Waterboys-katalogen med "The Pan Within". Med totalt sett litt for få musikere med ansiennitet fra 80-tallet var de viktigste på plass da, Mike Scott og Steve Wickham.



"Strange Boat" ble lang og monumental, mye takket være en nydelig outro signert Scott og James Hallawell på hammondorgel. Praktfullt!

Det dro seg mot pause, og vi hadde fått 75 minutter og 12 låter der The Waterboys spilte på hele sitt register. Fra beinhard rock til irske tradisjonsviser som "The Raggle Taggle Gypsy". Da hadde andre akt mye å leve opp til, og der startet de med gjest Steve Earle i front, og med Mike Scott som tilbaketrukken gitarist i "Copperhead Road". En litt smårusten gjest, må sies. Og så er det jo nesten litt rart at han er med i denne sammenhengen. Men over 10 år etter forrige Oslo-besøk, var det også hyggelig å se legenden som har rukket å bli 71 år.

Det løsnet mer og mer for Earle, og "My Old Friend The Blues" var fin før "I Ain't Never Satisfied" var enda bedre. Og linken mellom The Waterboys og Steve Earle fikk sin fulle åpenbaring da Mike Scott og Earle gjorde åpningssporet på fjorårets Waterboys-album Life, Death and Dennis Hopper sin "Kansas" som de har samarbeidet om.



Andre settet ble litt daffere totalt sett enn første, selv om vi gledet oss over "When Ye Go Away" og "Has Anybody Here Seen Hank?" med en underholdende og festpreget "Dead Flowers" fra The Rolling Stones med alle mann på plass mellom de. Men de fikk ikke festen ordentlig i gang igjen, slik det hadde vært før pause.

Publikummet var også litt smådaffe på en mandagskveld i den nyåpnede storstua, og de reiste seg ikke før "And A Bang On The Ear" ljomet ut foran de 5-6.000 i Spektrum. Og på "Fisherman's Blues" som nest siste post kokte det slik det bør gjøre når en kveld med 40 år med godlåter nærmer seg en konklusjon.

Det hadde kanskje vært bedre kok på en stappa Sentrum Scene, men det tilårskomne publikummet til The Waterboys vil nok sitte nå. Så derfor må vi ta takke et litt mer statisk Spektrum, med et imponerende godt resultat salgsmessig.

De som kom fikk det de kom for, med åtte låter fra Fisherman's Blues og krydret med andre fine ting inn i mellom. Og det låt upåklagelig fra de der oppe, inkludert vår egen Roar Øien som tok med sitt fineste krydder og serverte det i nøyaktig tilmålte og smakfulle doser gjennom kvelden.