Foto: Magnus Skrede
«Dette var helt magisk», hørte jeg noen utbryte begeistret på vei ut fra helgens premiere på «Elektra» i Den norske opera. Jeg er enig.Opera, sier du? På musikknyheter.no? Ja, så vidt meg bekjent er dette den første opera-anmeldelsen her inne. Den er skrevet av en som i utgangspunktet foretrekker rock, gjerne av den hardere sorten, og som en gang i tiden ville ha flirt av deg om du snakket om opera. Jeg forbandt Den norske opera med snobbete folk.
Det var før jeg oppdaget at opera er den harde metalens stesøster.
Selv om fiffen i Operaen er en avleggs myte, skulle jeg gjerne sett flere svartkledde med bandskjorter i publikum. Mange ville følt seg mer på hjemmebane enn de kanskje tror.
Du har lettere operaer, hvor fellesnevnerne ikke er like mange. Men så har du de mørkere og, i mine øyne, mektigere operaene, som er slektninger av ekstremmetal. Begge dyrker det pompøse, grandiose, overskridende og teatralske. Operaens tenorer, barytoner og sopraner har samme desperasjon, smerte og enorme følelsesregister som svartmetalens vrælere. Begge sjangre gjør stemmen til en teatralsk gest, til en karakter.
Foto: Magnus Skrede
Tekstmessig er det ofte mørkt: død, undergang, vold, vanvidd og galskap. Mye opera og metal henter dessuten elementer fra det gotiske uttrykket. Wagner snakket om «Gesamtkunstwerk», ideen om å pare musikk med drama, scenografi og annen visuell kunst for å skape et komplett kunstnerisk univers. Veien er kort derfra til liksminke og andre metal-effekter. Og når det gjelder det orkestrale, viser band som Dimmu Borgir, Emperor og Satyricon at slike monumentale uttrykk også funker i metalen.
Ok, nok kvasi-analyse fra en nyfrelst operaelsker. La meg zoome inn på «Elektra», som går på Operaen fram til 4. oktober.
Besatt av hevntanker
Først litt om plottet. Spoiler alerts er ikke så nøye i opera, her er det en fordel å kjenne storyen på forhånd. Vi befinner oss i de greske mytenes verden. Har du nylig sett The Odyssey på kino, kan du anse dette som en del av fortellingen videre. Det finnes en stor mytologisk såpeopera, en rekke episke dikt og tragedier som alle har Troja-krigen og/eller Agamemnon-slekten som fellesnevnere.
Deler av plottet inngikk også som en av aktene i Jon Fosses teaterforestilling «Oresteia». Men i denne operaen er fortellingen om Elektra strippet helt ned.
Odyssevs kom hjem fra Troja og drepte konas friere. Kong Agamemnon kom derimot hjem bare for å bli myrdet av kona Klytaimnestra og hennes elsker Aigist. Det er forhistorien idet operaen tar til.
Foto: Magnus Skrede
Agamemnons datter Elektra er nå besatt av å hevne faren. Hun lever utenfor hjemmet, avvist av moren og elskeren, og drømmer om at broren Orestes skal komme tilbake fra Troja og drepe dem begge. Søsteren Krysotemis prøver å få henne til å gi slipp på hevntankene og leve et normalt liv. Moren Klytaimnestra hjemsøkes samtidig av mareritt og frykter sønnens hevn.
Så kommer beskjeden om at Orestes er død. Men er han det? Kort sagt: Det blir blodig horror mot slutten. Elektra får endelig hevnen hun har drømt om. Men triumfen blir også hennes undergang: Hun danser ekstatisk rundt – og så dauer hun rett og slett av glede! Ikke mye happy ending å finne her, nei.
«The House»
Regissør Ole Anders Tandberg og teamet hans får mye ut av den enkle scenografien. Det er ikke togaer og borgmurer vi snakker om, vi befinner oss i mer moderne tid. På scenen står et digert hus av typen vi kjenner fra skrekkfilmer – gamle, forlatte ferdighus hvor man tenker at noe grusomt har skjedd. «The House» er eneste kulisse og snurrer iblant rundt for å skape drama rundt alle sine vegger. Elektra kommer ikke inn, men treffer husets beboere når de for eksempel skal ta seg en røyk på terrassen. Hun kretser rundt det forfalne barndomshjemmet «som et blodtørstig villdyr, mens moren skjelver av fyllenerver, angstanfall og mareritt bak lukkede dører», for å sitere Operaens egen beskrivelse.
Massivt lydbilde
Elisabeth Teige er regnet som en av de største sopranene vi har her i landet. Operaen satte også opp «Elektra» i 2023. Da spilte Teige Krysotemis og fikk Musikkritikerprisen for rollen. I begrunnelsen sto blant annet: «Teiges formidling … er så gripende at resten av dramaet forsvinner i bakgrunnen mens hun synger.» I høstens versjon har Teige hovedrollen. For en stemmekraft! Shit!
Foto: Magnus Skrede
Marita Sølberg debuterer som Krysotemis. Klytaimnestra synges av Karen Cargill, mens Magnus Staveland og Johan Reuter gjør rollene som Aigistos og Orestes.
I orkestergraven sitter intet mindre enn 97 (!) musikere, ledet av Edward Gardner. Her trengs verken mikrofoner eller lydanlegg for å lage en massiv vegg av lyd. Richard Strauss skrev en atonal og forstyrrende musikk til denne operaen, som sjokkerte folk da den ble spilt for første gang i 1909. Med ett kan vi gå fra at alle 97 musikerne spiller, til at bare ett instrument høres – og så tilbake til alle igjen. Det er svært effektfullt.
I et intervju på Operaens hjemmesider forteller kontrabassist Patrick Wilder at musikerne må holde konsentrasjonen på en helt annen måte enn vanlig. – Lyden er så tett, det er så mye å lytte etter og umulig å få med seg alt. Jeg blir aldri ferdig med å spille dette, for jeg hører nye ting hver gang, erklærer Wilder. Han mener det kanskje ville vært mest fornuftig av ham som musiker å bruke ørepropper, men det ønsker han ikke. – Bakerst i kontrabassrekken går det greit med ørene våre når vi spiller alene, men når sangerne kommer … vi blir jo helt blåst, det er mye lyd.
Ja, det er sant. Mot slutten kommer også et kor inn i det massive lydbildet, et kor som holder seg skjult for oss.
Unison jubel
Ved teppefall bryter applausen løs på en måte jeg ikke har opplevd i Operaen før. Det er unison jubel og høylytte tilrop, det føles mer som rockefestival enn operasal. Det er i hvert fall alt annet enn et stivt og stramt publikum!
Er du ukjent med opera, men nysgjerrig, kan «Elektra» være et godt sted å starte, siden den «bare» varer i 1 time og 45 minutter. Så kan du teste om det er noe for deg før du eventuelt kjøper billetter til heavy shit som Wagner-forestillinger på ørten timer.
Men det venter visst noen sånne like rundt hjørnet. Jeg gleder meg. For jeg kan love: Selv ikke det hardeste svartmetalbandet i det svarteste lille teltet på den svarteste metalfestivalen i den mørkeste avkrok av Innlandets mørkeste skoger, er så mørk som Wagner på sitt mørkeste.
Anmeldt av David Åleskjær
