Foto: Ketil Martinsen
Fuglekvitring og gitarklimpring høres på høyttaleren idet man entrer Rockefeller denne lyse fredagskvelden i september. På scenen blir man møtt av et svært backdrop som matcher den allerede satte stemningen. Høye fjell med snø på toppen som strekker seg over en grønn gresslette. Et naturbilde som ikke kan beskrives som noe annet enn magisk. Uansett hvor hektisk uke man har hatt, er det umulig å ikke la pulsen senkes noen hakk med dette førsteinntrykket til kveldens konsert. En konsert som for øvrig skal bli en siste lille hommage til Fay Wildhagens album «Let's Keep It in the Family» fra 2024.
Litt forsinket, men likevel blid og ydmyk, dukker Fay opp på scenen og starter kvelden mykt med «Hymn». En perfekt oppfølgerlåt til den allerede satte stemningen. Det tar likevel ikke lang tid før det bygger seg opp, for «Coming Home», som blir spilt like etter, byr på trøkk og et energinivå som kunne målt seg med de norske fotballfansene i gata etter at Norge slo Brasil i sommer. Dog, mye mer musikalsk.
Foto: Ketil Martinsen
Fay og bandet koser seg på scenen. Det er det ingen tvil om. Gjennom samtlige sanger ser man vokalisten sprette rundt og jamme med de andre på scenen. «Dere er vitne til en overtenning», blir sagt ganske tidlig i konserten, og det er det ingen tvil om. Likevel er det aldri rotete eller for mye. Snarere tvert imot smitter energien og gir fredagskvelden et ekstra lite kick.
_Awake følger opp de første låtene. Den starter mykt, men tar, som de fleste andre sangene denne kvelden, av mot slutten. De som forventer en mer rolig og melankolsk konsert, må nesten finne seg noen andre å se live, for her i gården er det sjelden vare. Fay er en ekte rockestjerne der hun spretter rundt, og selv om albumversjonene til Fay er utrolig bra, kan de virkelig ikke måle seg med liveversjonene. Alle sangene blir løftet til nye høyder på scenen. Selv de få sangene som faktisk senker tempoet litt, har noe magisk ved seg.
På «I Could Be Strange With You» gjør Fay som da hun spilte i Operahuset og tar med seg sin gode venninne Sigrid. Ålesund-jenta kler sangen bra, og kjemien dem imellom gir sangen om vennskap en egen dybde. Før «dontknowwheretogo» dedikerer hun sangen til alle som har mistet noen, før hun spiller den nedstrippet og på en så ærlig måte at man, som hun så fint sa selv, «får frysninger på knærne». Det skal dog sies at frysningene for hennes del kom av publikums humming på slutten av sangen. Et øyeblikk som burde blitt skrevet ned i historiebøkene. Spesielt idet Fay trør vekk fra mikrofonen og synger helt akustisk og uten forsterkning.
Foto: Ketil Martinsen
Selv om Rockefeller er stappet denne kvelden, og Fay har spilt flere utsolgte konserter og festivaler landet over i lengre tid, er navnet Fay Wildhagen virkelig en artist flere folk burde få øynene opp for. Dagens konsert er nok et bevis på det. Med en musikalsk klokskap som overgår mange av nåtidens artister, en tilstedeværelse som gjør at man føler man er på scenen med henne til enhver tid, en stemme som fyller hjertet med en boblende varme, uavhengig av melankolsk eller rocka undertone, en sjarm og humor som får alle til å smile, og en aura som gjør at publikum føler seg hjemme i salen, kan man ikke annet enn å like henne. Selv svigerfamilien som var til stede burde ikke kunne nekte for det!
Konserten har alt man kan ønske seg og mer til. Ikke bare en artist og et band som kler hverandre og spiller hverandre gode, men humorinnslag om dyre saltvannsprodukter til håret, ydmykhet og takknemlighet til folka som har møtt opp, gitarsoloer, saksofon-solo, ikke bare en, men to runder med stagediving, og gjesteartister! Bigbangs egen Øystein Greni blir dratt med på slutten av «Fire on the Mountain». En sang som nok en gang overgår alle forventninger live, og kanskje må være er et av kveldens mange høydetpunkter. Greni får bli med videre til en av kveldens største hits, «Reasons», som han også har vært med på å både skrive og produsere sammen med Fay. Ane Brun gjør også en elegangt entre, og er med på en nydelig hyllest til Anne Grete Preus på låten «Når Himmelen Faller ned». Det er kanskje ikke vinter helt ennå, men Fay og Ane fremfører denne hyllesten som det er det siste de gjør (noe det forså vidt nesten er også). Sangen blir en ekte og rørende hilsen til Fays gamle venninne og mentor. Og det virker faktisk som det er her kvelden skal avsluttes også. Men Bandet stemmer i en siste gang, og avslutter det hele med "Vàr", en verdig avslutning.
Foto: Ketil Martinsen
Det burde kanskje blitt nevnt tidligere, men lyden på Rockefeller lever virkelig opp til samspillet mellom det instrumentale og stemmen til Fay, og selv om jeg gjerne skulle likt å sett henne på en større scene (Spektrum til neste år??), kler Fay Rockefeller like godt som hun kler en rød bandana rundt halsen. Lysshowet er også bra. Det er en tilsynelatende lett lysrigg med lys langs hele backdropet som beveger seg til låtene. Simpelt, men passende. Det lar musikken få være i fokus, og det er jo den vi er der for.
Selv om konserten er på gode 1,5 timer, er settet kun på rundt 13 låter. De er gjennomtenkte og funker bra sammen, spesielt med de utvidede versjonene. «Jeg liker når sangene ikke er helt som på albumet», overhørte jeg noen si på vei ut, og jeg må si meg helt enig selv. Det eneste jeg henger meg litt opp i, er at setlisten har vært ganske lik de siste to årene. Det gir mening med tanke på at hovedfokuset er det nyeste albumet som nå er blitt to år gammelt. Likevel skulle jeg ønske vi fikk høre litt mer variasjon av de gamle sangene på albumene «Snow» og «Borders». Men det er også eneste kritikk jeg har å komme med, for fy som jeg koste meg.
Utenfor Rockefeller kunne man spotte et skilt der det sto «Jesus kommer snart». Og hvis de med Jesus mente Fay, er jeg klar for å bli med i religionen når som helst. Det er ingen tvil om at den dama har en musikalsk gave. En gave forhåpentligvis flere får glede av etter den kommende sesongen med Hver gang vi møtes, for jeg kan ikke annet enn å beskrive denne konserten som FAYntastisk.
