Foto: Julia Naglestad
Etter en vellykket norgesturné i 2019 var countryartisten Joshua Ray Walker klar for en ny året etter. Men takket være koronaen kunne han fullføre den først i år. Dessverre var han booket som soloartist. Musikken hans blir i økende grad innspilt med band, og når melodiene i tillegg er ganske like, ble det litt ensformig på et halvfullt Cosmopolite, der det sittende publikumet ikke pratet under låtene. Walker sa at sånn er det ikke i USA. Han skulle bare visst hvordan nordmenn vanligvis oppfører seg!Det ble uansett en god konsert, med ekstra fokus på hans gode tektster og stemme. De tre første låtene ble spilt sammenhengende: Loving County (med cowboy-jodling), den hurtige og fengende Bronco Billy's (der han sang "a bar in Oslo" istedenfor "a bar in Dallas") og Trouble. På bar-låta imponerte han med frapperende gitateknikk.
Deretter begynte 32-åringen fra Dallas, Texas, å fortelle historier om de fleste sangene. Den morsomme Dumpster Diving er f.eks. om å lete i nabolagets søplecontainere, mens han i Dallas Lights synger at han vil brennes og spres med vinden når han dør.
Foto: Julia Naglestad
For to uker siden ga han ut sitt 4. album, What Is It Even?, som består av coverlåter fra de siste 40 årene, gjort kjent av kvinnelige artister. Men han spilte bare The Cranberries' Linger av disse, med unnskyldningen at plata er innspilt med band. Synd. Resten av den halvannen time lange konsertens låter kom fra hans tre album med egne låter, utgitt i 2019, 2020 og 2021.
Publikum jublet for nesten hver eneste sang, og det satt utvilsomt mange blodfans i salen. Blant høydepunktene var Cowboy, Three Strikes, Fossil Fuel og den morsomme Last Call, der flere ropte "Paul" høyt i tekstlinja "I'm pretty sure they think my name is Paul".
Han avsluttet settet sitt med sin mest kjente låt, Sexy After Dark, som ble møtt av trampeklapp, og Voices, der han skjøv vekk mikrofonen midtveis slik at gitarlyden ble dempet og hans stemmeprakt virkelig kom til sin rett.
Joshua Ray Walker ble klappet inn igjen og kvitterte med den gripende Flash Paper, som i likhet med Canyon handler om faren som døde altfor tidlig. Her ulte han med stemmen slik det var vanlig i gamle cowboyballader. Det skal også nevnes at han spilte en helt ny sang. La oss håpe han spiller den med fullt band på neste norgesbesøk!
