Mobilfoto: Odd Inge Rand
10. januar neste år blir han 80, men tirsdag imponerte evigunge Sir Rod Stewart drøye 7.500 publikummere i over to timer og gjennom 25 låter i Oslo Spektrum.
Han trippet over scenen på sedvanlig vis, sveisen var på plass og faktisk også stemmen på denne ”One Last Time”-turneen i Oslo. Faktisk en scene han bare har vært i én gang før, en høstdag i 1998.
Den gangen var det ikke fullt, men etter en særdeles hyggelig ettermiddag og kveld i Frognerbadet i 2013 og en ”nå er det siste gang”-merkelapp på denne pågående turneen, så var det altså fullt i Spektrum denne kvelden.
Bandet han har rundt seg inneholder kjente fjes for oss som har sett Stewart noen ganger, og scenografien er også kjent i sitt uttrykk. Skjermer i alle varianter bak et helhvitt scenegulv med trapper og hvite mikrofonstativer. Mannskapet, både kvinnelig og mannlig, trakterer alt fra harper, perkusjon og strykeinstrumenter til standard rockeoppsett med gitarer, bass, tangenter og trommer.
Låter ble det mange av. Fra uptempo rockere til sviskete ballader og en del i mellom. Han startet med Robert Palmer-coveren ”Addicted To Love” via ”You Wear It Well” og ”Ooh La La” fra Faces-tiden før han landet i 80-tallet med ”Tonight I´m Yours” som han understreket med ”…and tonight I really am!”.
Og det var han hele veien. Tilstede og med glimt i øyet, bevegelsene og den sedvanlige iveren. Det er ikke en eneste ballade uten at det kommer et hoftevrikk eller tunga ut eller en eller annen bevegelse. 79 år og lopper i blodet fremdeles, og autopilot er ikke et alternativ.
”Passion”, ”Baby Jane” og ”Young Turks” er uptempo 80-tallslåter som med et nødskrik tåler tidens tann. Således var det bare ”Infatuation” vi manglet i dette segmentet. Da var han enda bedre med enda eldre klassikere som den praktfulle ”Maggie May”, Tom Waits-klassikeren ”Downtown Train” samt allsangvennlige låter som ”The First Cut Is The Deepest” og ”I Don´t Wanna Talk About It”. Publikum er med. Ikke minst gjengen med Celtic-drakter helt fremst som kameramannen fanger jevnt og trutt hele veien. Smittsom entusiasme!
Vokalmessig var han kanskje aller best når han tok det helt ned til det mest sjelfulle og blåfargede denne kvelden hadde å by på, nemlig Etta James´ ”I´d Rather Go Blind”. 100% tilstedeværelse i låta og nuet, og med en for det nummeret nedstrippet produksjon rundt seg med sort/hvitt skjerm og fullstendig ro. Praktfullt!
Han var av og på noen ganger, der vi fikk kordamenes fine versjoner av både ”I´m Every Woman” og ”Lady Marmelade”. Men bare så lenge at han fikk bytta jakke og fått ned igjen pulsen. Så var det på´n igjen med bruk av hele scenen og hele kroppen.
Da vi kom til slutten hadde 125 minutter gått raskt avgårde. Vi savnet ”Hot Legs”, ”Tonight´s The Night” og ”Handbags And Gladrags” men du verden så mye annet vi fikk, inkludert ”Rhythm Of My Heart” dedisert til Ukraina og en fin-fin versjon av Van Morrisons ”Have I Told You Lately”.
Og selvsagt pliktnummerne ”Do Ya Think I´m Sexy” og ”Sailing” til slutt.
Om 7.500 synes han var like sexy etterpå vites ikke, men det er fremdeles helt passende at han synger ”Forever Young”.
