The Ghost Who Walks var modell og musiker Karen Elsons kallenavn som barn. Å være høy, tynn, rødhåret og blek skulle vise seg å være attraktivt i modell-verdenen, og hennes mystiske utseende skaper en spennende helhet når hun nå slipper sin første plate med kallenavnet som albumtittel.

Første låt og tittelkutt The Ghost Who Walks svever rundt i et Velvet Underground-landskap. Vakre melodier, vintage orgel-lyd og dovensexy vokal sender deg direkte til 60-tallet og hinter om melankoli og psykedelia.
Orgel, akustisk og elektrisk gitar møter en fengende melodi også på andre spor The Truth Is In The Dirt og trommeseksjonen kan minne om en seig The Doors-låt. Det er ikke dette noe påtatt og unaturlig uttrykk Elson legger seg på. Snarere tvert i mot blir det rått og skikkelig genuint, og det hele er rett og slett ganske så sjarmerende i og med at denne dama er vakker som få og ser ut til å sitte på den mye omtalte "pakka". Ikke rart Jack White falt som en sommersvimmel flue.
Elsons tekster handler om kjærlighetssorg og tough love. Med det tilbakelente musikalske uttrykket unngår hun å falle i teit-fella tross i ganske "vanlige" kjærlighetstekster.
Låta Lunasa er en nedstrippet gammeldags låt i sann amerikansk folk-stil, både tekstmessig og musikalsk. Gitar og felespill sender tankene til Dylan og singer/songwriter-tradisjonens vugge.
100 Years From Now derimot leker med cabaret-stilen, og Elson bekrefter med dette at The Ghost Who Walks leker med sjangre som kanskje ikke er lekt så mye på samme plate. Ingen dum ting. Dette er ikke noen nølende debut, men en sikker og spennende plate som bygger på gamle musikktradisjoner.



Karen Elsons hjemmeside