Popstjernen fra Jamaica er mer interessant som performer enn som musiker. 74-åringen startet litt famlende, men det tok seg opp gradvis og på slutten av konserten hadde hun publikum i sin hule hånd. Hun skiftet antrekk på omtrent hver låt, med tildels outrerte og kitsch-aktige antrekk, som lokket frem smil blant publikum. Det hjalp på at hun tok av seg klær og ble stadig mer lettkledd. I alle fall så hun selv til å komme bedre i form av det. På slutten hadde hun på seg en glitrende bowlerhatt og truse, mens kroppen var dekket av hvitmalte streker i kryss og tvers. - Excuse my language, but I am gonna fuck up tonight! annonserte hun innledningsvis fra scenen, og viste at hun ikke mangler selvironi - heldigvis.



Grace Jones hadde sin storhetstid på 80-tallet, med suksessrike album som Nightclubbing (1981). Slave to the Rhythm (85) og Inside Story (86). Dessuten som femme fatale i filmene A view to a Kill og Conan the Destroyer, og sitt forhold med den svenske muskelmannen Dolph Lundgren var mye omtalt i mediene.

Hun har en dyp røst og noen av låtene fremfører hun nærmest som "snakkesynging", slik som Nightclubbing mog Private Life. Det er fengende, men kan bli litt monotont. Flere av låtene hennes er coverlåter, og Roxy Music's Love is the drug fikk en mer reggae-aktig fremtoning, mens hun fremførte den kristne hymnen Amazing Grace med en viss andektig innlevelse.



Den spreke artisten scorer høyt på sin gode kontakt med publikum, og det er ingen grunn til å tvile på at hun mente det, da hun ropte "I love you" fra scenekanten: Hiten "Slave to the Rhythm" var kveldens siste låt og også den beste. hun fikk løftet stemningen et hakk, da hun gikk ned fra scenen og hilste på de fremste blant publikum.

Foto Oddbjørn Steffensen