Vi er inne i splittelsens tid. I Europa lurer høyreekstremismen, og på andre siden av Atlanteren peker en nylig gjenvalgt president fingeren mot ulike minoritetsgrupper, samtidig som han skaper kutt og nedbemanninger. Indie-rock artisten Sharon Van Etten har i denne splittelsens tid gjort noe hun aldri har gjort før. I hennes nyeste album, Sharon Van Etten and the Attachment Theory, har hun for første gang i karrieren valgt å musikalsk samarbeide totalt med bandet sitt. Hun gir dermed slipp på trangen til å ha full kontroll over utfallet til musikken sin.

The Attachment Theory består av Van Etten selv, bassist Devra Hoff, keyboardist og vokalist Teeny Lieberson, og Jorge Balbi på trommer. Kollaborasjon kler Van Etten, og har resultert i muligens hennes modigste og mest uttrykksfulle musikalske prosjekt så langt. Sharon Van Etten and the Attachment Theory er ekspressivt, ekspansivt og utfordrende. Sammen med bandet har hun beveget seg inn i et 80-talls territorie, blandet med elementer av punk, goth, psych-rock, synther og eksplosive refrenger. Produsent Marta Salogni, kjent for sin teft for bruk av synthesizers og elektronisk musikk, har bidratt til dette.



Albumets unnfangelse og Van Ettens steg mot total musikalsk samarbeid, skjedde i ørkenen under forberedelsene til en turné. «For første gang i livet mitt, spurte jeg bandet om vi bare kunne jamme,» sier Van Etten (oversatt) i en pressemelding. Der ute i ørkenen ble to av albumets låter I Can’t Imagine og Southern Life skrevet. Man kan nærmest kjenne ørkenen, særlig i Southern Life, som er rå og vill. Albumet åpner med Live Forever, en refleksjon på om man hadde hatt muligheten til evig liv, hadde man valgt det? Slik setter låten tonen for albumets temaer, som på ulike måter omhandler store spørsmål vi reflekterer over i større og mindre grad i hverdagen.

Albumet ble spilt inn i studio i London i 2024, og reflekterer angsten og mørket som preger denne tiden med politisk usikkerhet og ustabilitet, både i USA og resten av verden. Særlig låtene I Can’t Imagine, Somethin’ Ain’t Right og Southern Life underbygger frykten, angsten og sinnet som preger liv i et politisk klima som virker å bare bli mørkere, farligere og mer urettferdig. «Do you believe in compassion for enemies?», synger Van Etten i dystert dansbare Somethin’ Ain’t Right, akkompagnert av fengende sequencer-synth. I Southern Life durer vokalene til Van Etten monotont gjennom versene før de bygger seg opp i refrenget. Låten er en slags dystopisk psych-rock, perkusjons-tung ballade, akkompagnert av den mer pop-aktige synthen som preger mye av albumet. «My hands are shaking as a mother trying to raise her son right,» synger Van Etten.



I I Can’t Imagine synger Van Etten, «Turn it up, turn it down. Then there's no way to hear what they say». Her setter hun ord på det å velge å overse det forfedelige som skjer rundt oss, hva som skjer når vi snur oss vekk og gjør oss selv numme. Låten har en psykedelisk, gøyal og likevel noe illevarslende atmosfære i seg som gjør den fengende og interessant. De tre sistnevnte låtene, sammen med Idiot Box, er blant platens sterkeste. Idiot Box har en fengende åpningsriff, et oppløftende lydbilde, og er en kvintessensiell 80-talls, soundtrack-verdig låt i beste betydning. I låten synger Van Etten om idiot-boksene, skjermene som vi blir slukt inn i og hvordan vi kan finne en vei ut; «Call me out when you see the signs. Disconnect, unrecognized, let me know.»



Platens avsluttende låt I Want You Here, begynner sakte og forsiktig før den bygger seg opp i kraft og emosjon. Vokalene til Van Etten har en kameleonaktig kvalitet som adapterer og endrer seg i takt med gjenspeiling av varierende emosjoner og sinnstilstander. I starten av I Want You Here er de en mørk, kontrollert vibrato, og ettersom sangen vokser i styrke gjør vokalene hennes det samme, og adapterer en barskere, råere, sterkere kvalitet.

Indio og Fading Beauty er etter min mening, platens svakere låter. De bærer ikke like mye preg av personlighet og falmer kanskje noe i sammenligning med resten av albumet. Det kan virke som at bandet har valgt å sette albumets mest energiske låter midt i platen, og avslutter med to mer introspektive låter, nemlig Fading Beauty og til sist I Want You Here, som gir albumet en verdig avslutning. Sharon Van Etten and the Attachment Theory er et ypperlig eksempel på at kollektivitet og samarbeid kan åpne nye dører og få frem noe av det beste i oss.


Sharon Van Ettens hjemmeside