Foto: Marius Mada Dale
Våre helter fra 80-tallet har blitt i overkant godt voksne, men ingen ser ut til å gi seg helt ennå. I år har vi sett alt fra Waterboys, Depeche Mode til Big Country på store og litt mindre scener i Oslo. Til neste år har OMD og The Human League allerede meldt sin ankomst.
Denne novemberkvelden var det Mark King og hans Level 42 som skulle hamre løs med tommelen sin igjen, sånn omtrent to år etter forrige gang de gjorde det samme. «We love this shithole!» sa han om Rockefeller mens han og Mike Lindup fra originalbesetningen tok oss igjennom 80-tallslåt etter 80-tallslåt til det mer enn voksne publikummet sin store glede.
Utsolgt var det også, for dette er et publikum med antatt akkurat passe nedbetalte huslån til å kunne ta en helaften ute sammen med gamle venner i salen og gamle helter på scenen uten å mukke.
En heseblesende «Almost There» fra 1981 åpnet festen, før vi gikk rett i suksesskapittelet Running In The Family med «To Be With You Again» og ikke minst tittelsporet. Standarden var satt.
Mark King har blitt 65 år, og har fått den litt velkjente gammelmannsvibratoen. Utover det fungerer tommelen hans for så vidt greit fremdeles – selv om den ikke helt tåler sammenligningen med VHS-utgivelsene fra 80-tallet der det var enda litt mer presisjon og overskudd. Men vi skal ikke være for negative her, gitt alderstillegget.
Men skjortene deres, gutter. Skjortene! King så ut som han kunne gått for å være en konfransier på et sirkus, lillebror Nathan King på gitar kjørte en Tom Selleck anno Magnum P.I.-stil med sin, og ute på vingen fant vi Mike Lindup i hvit skjorte med blå blomster (tror jeg). Likheten med en melkekartong var påfallende.
Nok om det. Og kanskje mer om spilleglede og en låtkatalog som faktisk tåler et nostalgisk gjenhør fremdeles. Ok, det er nok en grunn til at «Love Meeting Love» ikke endte opp på bandets debutplate i 1981, men heller dukket opp på The Early Tapes noen år etterpå. Det hjalp heller ikke at Nathan King rotet seg litt bort i gitarsoloen her, og snudde ryggen til å klødde seg undrende i hodet etterpå. Men for all del, utover disse små feilgrepene ble det servert en særdeles oppegående hitparade gjennom nesten 100 minutter på Rockefeller.
Det ble mandagsfest og allsang med «The Sun Goes Down (Living It Up)» og vi fikk dratt helt tilbake til start med både den instrumentale godbiten «Heathrow», disco-låta «Starchild» og den største av de eldste; «Love Games».
Av «nyere» materiale (les: etter 1983) fikk vi «Something About You», «Lessons In Love» og den i denne sammenhengen ganske nye «Heaven In My Hands» (fra 1988, bare 35 år gammel, og settets nyeste låt) før de avsluttet med full trøkk i «Hot Water».
Lenge før vi var kommet så langt annonserte Mark King at de kommer tilbake til oss etter et par år igjen.
Veldig trangt på Rockefeller mandag, så Sentrum Scene da kanskje? Og nye skjorter?
