Foto: Julia Marie Naglestad
På Rockefeller i går var svaret et rungende ja! The Soundtrack of Our Lives er påskrudd og klare for rock og fest fra første trommeslag i åpningslåta Psychomantum X2000. Det er utsolgt og bandet varmet opp med en ekstrakonsert dagen i forveien.
Før comebackturneen og konserten på Øyafestivalen i fjor sommer var jeg spent og usikker på hvor bra det kom til å være. Var de sammen igjen bare for å tjene penger, eller var magien fortsatt til stede? Den konserten står for meg som en euforisk opplevelse av å ha det som føles som gamle venner tilbake og som en perfekt avslutning av en festival. Nok om det nå, det er konserten i går vi skal snakke om her.
Om jeg var usikker på om magien var til stede på Øya, så kan jeg skrive under på at den usikkerheten er helt utvisket etter gårsdagens maktdemonstrasjon. Det er få, om noen, band i Skandinavia som kan faget rock like godt som The Soundtrack of Our Lives. Alle rockeklisjeene er på plass, som seg hør og bør, men det er likevel at de låter minst like bra som under storhetsperioden. Det er tight, det svinger og det rocker som bare søren. Og de ser fortsatt ut som en million dollars.
Setlista er som en greatest hits-pakke, men det er jo det man vil ha på en turne som denne. Bandet har likevel lagt inn noen gullklumper for fansen her og der (og for seg selv vil jeg tro, med et par låter fra svanesangen Throw it to the Universe som kanskje ikke er så store publikumsfavoritter). I går fikk vi servert Black Star, fra andrealbumet, en låt de ikke har spilt siden comebacket. Rekken med hits på rekke og rad som Bigtime, Sister Surround og 21st Century Rip-Off er vanskelig å argumentere mot. Legg til Instant Repeater’99, Infra Riot, Nevermore og Confrontation Camp. Favorittene er så mange at vi kan ikke nevne alle.
Bandet er så gode som noen gang, og lyden på Rockefeller er helt perfekt. Sjeldent god vil jeg nesten si. Vokalist Ebbott Lundberg er også særdeles påskrudd i kveld og synger meget bra, noe som er veldig tydelig i de litt roligere låtene som Broken Imaginary Time, Second Life Replay og The Passover (som har sneket seg inn som en personlig favoritt etter disse comeback-konsertene). Han drar til og med det gode gamle trikset med å få hele publikum til å sette seg ned.
Det er deilig å ha The Soundtrack of Our Lives tilbake. Det er tydelig at de synes det selv også. La oss håpe de fortsetter og kanskje til og med kommer tilbake med ny musikk også. Om ikke kan jeg fint se denne pakka igjen og igjen, jeg altså!
