Death By Unga Bunga er ute med sitt syvende album, Raw Muscular Power. Bandet hevder selv at de i sitt attende leveår har skrudd soundet sitt “dummere og råere” enn noen gang tidligere, og levert ti låter om den forvirrede moderne mannen, samtidig som de har begått sitt hardeste album til nå.

Undertegnede sliter litt med å høre at Raw Muscular Power er åpenbart hardere enn sine forgjengere. Landskapet det opereres i antas kjent for fans av bandet, som for uinvidde kanskje kan beskrives som klassisk rock ispedd en god dose garasje og en klype punk. Sistnevnte aller mest på grunn av vokalist Sebastian Ulstad Olsens akkurat akkurat passelig breiale snerr.

Om bandet er sonisk tyngre enn tidligere eller ikke er jo forsåvidt ikke så viktig, men hvorvidt det hele høres bra ut eller ei. Så: om noen skulle være i tvil så kan jeg avsløre at Death By Unga Bunga nok en gang har levert et svært solid album. I løpet av en snau halvtime blåser de gjennom ti låter fulle av fengede hooks med flust av avhengighetsskapende, smarte riff og soloer spredd som små drops over alt. Hele bandet høres ut som de spiller med haka opp og kassa fram. Det er nesten så en mistenker de har fått råd og coaching fra det ypperste av selvtillitscoacher i mannosfæren.

Bandet har tatt mål av seg å levere en “presis analyse av den eskalerende epidemien som er mannlig usikkerhet”, og de lykkes nok vel så godt som mer akademiske foretak med samme ambisjoner. På tittel- og åpningssporet får vi en kvasimarxistisk selvhjelpsguide for moderne mennesker som egentlig ønsker å dra plog, før det leveres litt for gjenkjennelig om nyvoksnes klager på vondter og generelle vansker på "I'm Really Old”. Det er ikke bare fjas og moro, og siste låt ut “Ring meg visst du trenger en venn” er en tilsynelatende ektefølt oppfordring om å passe på hverandre som jeg egentlig ikke så for meg at dette bandet var i stand til å levere. En åpenbar valgkamplåt for Else Kåss og Ensomhetspartiet.



Av personlige favoritter må jeg trekke frem den allerede nevnte åpningslåta og Paul Stanley hyllesten “Starchild”, hvor Hayley Shae fra Sløtface gjester og gjør en overbevisende jobb som erketypen “kvinne som ikke helt ser storheten med KISS”.

Bandet legger ut på turne i vår/vinter, og du kan gjøre dummere ting enn å avfølge alt av slangeoljeselgere og andre kjøttslukende selvhjelpsguruer og heller tilbringe en kveld med Death By Unga Bunga.