Foto: Johannes Andersen
Etter en knakenes god konsert servert av Los Bitchos har nestemann ut mildt sagt store sko å fylle på hovedscenen. Men den utfordringen tar punkrockerne fra Moss imot med glede.
Akkompagnert av en massiv røyksky og dyster kor-musikk ankommer Death By Unga Bunga hovedscenen under broen, og kaster ikke vekk et sekund før de kjører i gang med «Modern Man» fra albumet Heavy Male Insecurity. Usikkerhet er derimot ikke et ord disse gutta live har i sitt vokabular. Om Los Bitchos hadde selvtillit, har frontmann Sebastian Ulstad Olsen mer enn dobbelt så mye av det der han til og med proklamerer hvor «heldige vi er som får se han, selveste Sebastian Ulstad Olsen». Olsen ser gang på gang utover konserten ut som han er klar til å drepe enhver i publikum som ikke hiver seg med på moroa, der han går frem og tilbake på scenen og stirrer livskiten ut av publikum mellom låtene.
Det er på denne absolutte beste måten Death By Unga Bunga lever seg hardt inn i rollene sine, der de gjennom tre kvarter leverer deres klassiske høy-på-pæra punkrock i 2000-tallsrockens og humorens ære. Gjennom å sparke rockefoten, synkronisert gitarspilling og en stor dæsj med «gi litt faen»-holdning lever de sine beste rockeklisjeer, og det er bare sinnsykt gøy å ta del i. Selv om det til tider er på grensen til litt mye tullball, der det er umulig å ikke himle litt med øynene og le.
Olsen håper også at vi liker konsert der han sier at «vi har jobbet jævlig hardt med den, og det er mer enn 17 år på turne som har bragt oss til dette øyeblikket». Ikke vær redd, Death by Unga Bunga. Publikum koser seg så absolutt. Under store deler av konserten er de tre første radene mer enn moshpit klare, og til og med på de bakerste radene nikkes det litt med hodet. For i tillegg til humor og gøy, leverer gutta tross alt knallsterk nostalgisk punkrock opp i det hele.
Mossværingene dundrer på med «I Wanted Everything», «Camouflage», «All Pain No Game» og «My Buddy and Me». Death by Unga Bunga viser også hvordan genuint kameratskap i et band skal se ut der de leker seg med hverandre på scenen og smiler bredt. De elsker det de gjør, og det er etter min mening få ting bedre å se i musikere. Det og at de leverer bra musikk da selvfølgelig.
Mot slutten går Olsen ut i publikum og synger. Eller det vil si heller skriker sluttlåta opp i trynet til folk. En solid avslutning med «Fight», før de som vanlig avslutter det hele med legendariske «I Don`t Wanna Miss A Thing» av Aerosmith, imens Olsen kliner til med trommis Ole Steinar Nesset. Vi snakker bromance på høyt nivå mellom disse gutta og de gir som vanlig en livslære i hvordan bare gi litt faen og leve livet. Visdom vi alle har godt av i ny og ne.
