Foto: Terje Dokken
Som vi har ventet. På noe vi egentlig ikke turte å håpe kom til å skje en gang. Et nytt ordinært The The-album fra vår gamle helt Matt Johnson, og en påfølgende turné som også kom til Norge.
Med Ensoulment ble våre bønner hørte, et album som fort kan seile opp som et av 2024s mest hyggelige overraskelser. Matt Johnson har det ennå. Så skulle vi også finne ut om han fremdeles hadde det fra scenekanten.
Etter nesten tre timer på Sentrum Scene (inkludert en 30 minutter alt for lang pause i midten) var saken klar. Ja, ja, ja, JA!
24 år etter NakedSelf, den litt glemte The The-plata, kom altså Ensoulment sist fredag. Samme dag startet Matt og co. sin verdensturné og det ble klart at de spilte hele platen i del én av Ensouled World Tour. Grunn til å være skeptisk, men etter hvert som vi har fått hørt oss opp gjennom helgen har skepsis gått over til å glede seg.
For å høre ferske favoritter som "Some Days I Drink My Coffee By The Grave Of William Blake", "Zen & The Art of Dating", den sløye "Kissing The Ring of Potus" og fengende "I Want To Wake Up With You" fra scenen var en opplevelse. Side A (kan vi si det i 2024?) er kanskje hakket hvassere enn andre halvdel her, selv om den mørke "Linoleum Smooth To The Stockinged Foot" var tøff.
The The er Matt Johnson, men han hadde ikke vært stort uten et kompetent band rundt seg som den fjellstø Earl Harvin bak trommene, krydderspesialisten Barrie Cadogan på gitar, den magiske fargeleggeren DC Collard på tangenter og James Eller på bass som hadde en bunntung fretless som satt i magen til langt på natt.
Første avdeling var superb, og ingen var sure for at vi fikk hele 12 låter fra den fem dager gamle Ensoulment rett i fanget.
Men det var i del to det skulle bli fest. For fra den organiske,tidløse og ganske nedpå Ensoulment skulle det bli mer farger, rytmer og trøkk fra hans bejublede katalog fra 80- og 90-tallet. Det var nesten som folk var litt småsure etter den lange pausen på 30 minutter (denne anmelderen har ikke vært så konsertmør i bena siden Waterboys-pausen i fjor våres på samme sted). Så kom en kanonåpning med "Infected" og "Armageddon Days (Are Here Again)", og alt det kjipe var glemt.
Så kom de på rad og rekke. Noen hadde vi ikke hørt på konsert i Norge siden Rockefeller i 1989 (på Mindbomb), mens de fleste hadde vi ikke hørt i det hele tatt. Som NakedSelf sin "The Whisperers" og selvsagt hans 90-tallsbeste "Love Is Stronger Than Death" fra Dusk.
Katalogens mest fengende, "Slow Emotion Replay" hadde imidlertid fått seg en oppdatering. Skuffende å ikke få den i originaldrakt først, men etter hvert som den nye versjonen krøp inn i sjela, var det også tilgitt. Men godt var det da at "Dogs Of Lust" var like skitten og rufsete slik vi husker den.
"This Is The Day", sang Matt Johnson av full hals, og det var det virkelig. En frontmann som ikke har blitt for gammel (63 for å være eksakt) og som både ser og høres ut slik vi kjenner han. Og det sier ikke lite når vi egentlig ikke har sett han stort på 25 år (med unntak av en runde i 2018 som nok den norske blodfansen fikk med seg i UK).
Vi fikk 27 låter til sammen, servert på ypperste vis. Visst kunne vi savne både "The Beat(en) Generation" og "Helpline Operator", men å klage etter en sånn kveld bør man ikke drive med.
Han gikk av scenen etter "Giant".
Passende, etter en kjempekveld.
