Foto: Terje Dokken

Etter en forrykende konsert i Oslo Spektrum i fjor, vendte Ghost tilbake til Tons of Rock 2023 for å avslutte fredagen med på djevelsk vis. Men selv om konserten huket av nesten alle boksene, etterlot de et savn etter en lengre konsert.

Men det var ikke den minste tvil om at Ghost leverer en konsert på første klasse hver gang de spiller. Kaisarion har blitt en fantastisk åpningslåt som fikk publikum med å synge fra første ord. Du vet også du har en vinner når folk synger hver eneste strofe av hva som blir spilt også.



Å se Ghost på Re-Imperatour-turneen er å se sceneshow av ypperste klasse. Måten hvert enkelt bandmedlem spilte en rolle, var av en svært sjelden klasse. Ikke bare spilte de bra, med soloer som ga frysninger over hele kroppen, som på Watcher In the Sky.

De var i ett med Papa Emeritus - koordinerte hvert sitt instrument med sceneinnlevelse til å alltid føle at noe skjedde et eller annet sted på scenen.

Gårsdagens konsert var en mer avkuttet utgave av Spektrum-konserten. Det er forståelig siden det er festival, men så avsluttet de også festivaldagen og burde hatt kunne spilt mye lenger.

Der band som Guns N’ Roses spilte i tre timer uten å kunne rettferdiggjøre det, spilte Ghost i mindre enn 1.5 time. Hvorfor ikke vise fram materiale fra sin nye EP, Phantomime, for eksempel?



På tross av dette var det ikke én eneste låt som føltes ut som den tok unødvendig plass. Allikevel var det mye som var savnet. Nesten ingenting av deres eldre materiale ble spilt. Mest sannsynligvis begynner Ghost å nå et punkt der de har endret seg så mye som band i stil og lydbilde at å spille for mye gammelt ville skapt en avkobling mellom gammelt og nytt materiale.

At vi har kommet til en tid der Ritual kanskje kommer til å forsvinne fra settet, er en trist ting å innse. Samtidig viste Ghost at de er blitt et globalt fenomen som bare kommer til å vokse og utvikle nye image som kommer til å holde dem relevante i lang tid fremover.



Ghost er et band som ikke holder seg innenfor samme territorium. Denne kvelden fikk de altså ikke vist fram sitt eldste materiale, men med Spillways var det klart hvor godt den nye musikken funker live. Overraskelser som Kiss the Go-Goat var også et høydepunkt som de sannsynligvis ikke kommer til å fortsette å spille mye lenger.

Når vi i toppen av det faktisk fikk klassikere som Year Zero og pyro, var det mer enn nok å være fornøyd med.

Å se Ghost er å se en forestilling. På Cirice hadde han på seg flaggermusvinger, og på Mary On a Cross og glinsende blå jakke med “fuck you” skrevet på innsiden. Sikter det til TikTok-berømmelsen, mon tro?



Ja, så har bandet blitt mykere enn de var for ti år siden. Allikevel var Mummy Dust et tilbakeblikk til eldre, hardere tider. Ghost-sedler skøt ut av kanonen, og i dette regnet kan man ikke annet enn å bli overveldet over hvor langt Ghost har kommet på et tiår - og hvor utrolig velfortjent det er.

Papa er en strålende frontfigur, og gårsdagen var ikke et unntak. Kostymebyttingen og interaksjonene med bandmedlemmene gjorde konserten organisk og levende. Ironisk nok.

Om man har sett Ghost et par ganger, vet du hva du har i vente. Besøket av en tidligere Papa Emeritus på saksofon på Miasma var uansett et høydepunkt der Ghost klarer ypperlig å kombinere musikk og spetakkel.



Bandet spilte perfekt, med soloer til å dø av. Det eneste som holdt dem tilbake var at det var litt lavt volum. Siden ikke Ghosts musikk er så heavy å begynne med, var det ingen krise. Det som betydde noe var at instrumentene og detaljene ble hørt - og det ble det så absolutt.

Det er så synd at ikke konserten varte lenger. De kunne fint holdt på i minst 30 minutter til og dratt fram større mengder eldre materiale. Kun basert på det vi så i går, derimot, var det en upåklagelig konsert som beviste til de grader hvorfor Ghost er et av nåtidens aller beste og mest spennende band.