Jeg er klar over at man som artist er forpliktet til å framsnakke sitt nye album som "det beste jeg har gjort", men du kan slå av for en kjenning, som vi sier i Nord-Norge.

Når det er sagt så er dette, etter mine ører, det beste soloalbumet Gilmour har levert. Vi har ikke vært bortskjemt med utgivelser fra ham. Fem soloalbum har det blitt siden han begynte karrieren på slutten av 1960-tallet. Og etter at han ble sjef for Pink Floyd i 1986 har de levert tre studioalbum og to livealbum.

Dette har ført til at en hel generasjon ikke aner noe særlig om ham. Dette gjelder ikke minst Charlie Andrew, co-produsenten av Luck & Strange. Gilmour har intervjuer i forbindelse med dette albumet snakket mye om Andrews "fantastiske mangel på kunnskap om, og respekt for min fortid". Det kan kanskje være forklaringen på hvorfor plata er mange hakk over hans forrige soloutgivelse, Rattle That Lock som kom for 9 år siden.

Men helt nytt er det heldigvis ikke. Gilmour høres ut selvsagt ut som Gilmour, både stemmemessig, om enn litt hesere, og på gitarspillet. Pink Floyd- og Gilmour-bassist Guy Pratt er også med på seks av sporene. Den avdøde Pink Floyd-keyboardisten Richard Wright har også kommet med via et gammelt opptak. Vi får også hjerteslag, koring med kvinnevokal som Pink Floyd og Gilmour er kjent for og kona Polly Sampson har skrevet tekster som refererer til «pipers» og noe som kan «numb the pain».

Oppå alt dette har Andrew hentet inn moderne jazzmusikerne som Polar Bear og Melt Yourself Down for å spille. Roger Eno legger til nydelig piano, mens veteranen Steve Gadd gjester på trommer.

Den korte instrumentale åpningslåten Black Cat er en fin intro til tittelsporet, som åpner med Wrights keyboard. Her får vi drøvtyggende bluesaktig rock og vi hører at Gilmour er mer raspete i stemmen nå enn før. Det kler musikken godt.

The Piper's Call, forteller den gamle historien om å inngå pakt med djevelen. Den har et glimrende refreng og drar seg ut i en lang boogie-aktig seksjon med gitarspill ala Dogs på Animals, Pink Floyds beste plate.

A Single Spark er en overraskelse, men en svært vakker overraskelse. Den har fullt kor som ligger smakfullt i bakgrunnen, og ikke fremst i musikken, som man fort blir fristet til å gjøre når man har leid inn en hel bøle med mennesker. Det er en låt som er en god representasjon av albumets ulike lag og teksturer.

Et 46-sekunder langt mellomspill med harpe og gitar, Vita Brevis, er en fin intro til The Montgolfier Brothers’ vakre og obskure Between Two Points. Her har Gilmour tatt med seg med datteren Romany som hovedvokalist. Og hjelpes for en fin stemme hun har, og for en bra låt dette har blitt. Gilmour får ha meg unnskyldt, men det er albumets høydepunkt og er en i stil jeg ikke har hørt Gilmour gjøre før.

Dark And Velvet Nights har en intro som In The Flesh men går rett inn i skikkelig seig og fengende bluesrock, inklusive strykere ala pornodisco. På Sings proklamerer Gilmour at han ikke ønsker å forlate familiens kokong i form av en ok ballade, som blir løftet av medprodusent Andrew.

Scattered er på noen måter den mest Floyd-aktige låten på albumet. Vi får intro med hjerteslag, Echoes-lignende Leslie-piano og takt og temposkifter med stort arrangement og gitarsolo. Den er likevel arrangert annerledes enn Floyd ville gjort det, og jeg krediterer nok en gang Andrew for dette, ikke minst det at slutten er helt dempet med en synthfrase, i stedet for å bare feide ut med Gilmours gitarsolo.

Yes I Have Ghosts er en pen akustisk affære og er i et tilnærmet irsk landskap med felespill. Den er en fin koda på et overraskende flott album.

Dvs, jeg tror det er avslutningen på den regulære utgivelsen. Men i anmeldereksemplaret fulgte det med en 14 minutter lang jam av Luck and Strange, som er rent instrumental. Det er i det stoner-rock-aktige-landskapet Pink Floyd lå i på starten av 70-tallet, og mens enkelte kan finne den kjedelig synes jeg den er fantastisk å la seg flyte med på. Håper den blir med som bonusspor i hvert fall.

TLDR: Du hører det er David Gilmour, men det er ingen nostalgisk plate. Å ha med produsent Charlie Andrew har gjort underverker og sørger for at det ikke bare blir mer av det samme. Ingen tvil om at dette er Gilmours beste soloplate. Men noen ny Dark Side of the Moon er det ikke, David!

Luck and Strange kommer ut 6. september, både på strømmetjenester og som fysisk utgivelse på vinyl, CD og deluxe-bokser.