Foto: Kai Chen
Hva har jeg egentlig akkurat sett på, og var dette bra? Dette er spørsmål jeg tror flere i salen på Blå stiller seg selv etter en liten halvtime med Still House Plants. For å være helt ærlig klarer jeg ikke helt selv å sette fingeren på hva jeg synes om det jeg akkurat har vært vitne til selv. Men la oss gi det et forsøk.
Med sin ukonvensjonelle post-rock leker det britiske bandet med kontraster, hvor de setter sarte og klokkerene soul og jazzelementer opp mot grovere og upolert garasje-rock og punk, som på en eller annen måte smelter sammen til en smørje det går an å svelge. Det er rett og slett tre musikere som gjør sin egen greie, sammen.
David Kennedy sine trommeslag, Finlay Clark sin gitarklimpring og Jess Hickie-Kallenbach sin androgyne vokal kjemper på en side mot hverandre hver for seg, med toner som krasjer og ulike rytmer og takter som ikke går helt opp i hop. På en annen side klarer de på nærmest magisk vis å smelte sammen til en totalpakke som fungerer likevel. En må bare tygge på dem nok til at en smaker totalpakka og ikke bare bitene først.
For der trioen jobber seg gjennom arsenalet sitt, blant annet med en rekke låter fra deres nyligste utgivelse If I Don`t Make It, I Love U, er det definitivt flere momenter det rynkes litt på nesa og en kjenner det hvine noe i ørene. En konsert med Still House Plants, på like linje med albumene deres, er som å høre musikken bli skapt i nuet og en får dermed all den upolerte improvisasjonen, som en til vanlig kanskje heller produserer vekk i sluttproduktet, med på kjøpet.
Da bandet også gir null intro og setter i gang uten at noen helt skjønner at lydprøven er over, samt durer gjennom showet med ryggen til publikum på den mørke og røykbelagte scenen, er det ikke mye som holder på de av oss som ikke orker å prøve å gi det en sjanse. For om du gikk inn til denne konserten med blanke ark tror jeg nok raskt dette kan bli for emo og eksperimentelt for selv de mest navigerte konsertgåere. Dette ser vi også ved at det tynnes noe ut i rekkene etter hver som konserten ruller og går.
Det eneste vi får av publikum-interaksjon er en kort “takk” fra Hickie-Kallenbach før de går av scenen like lavmælt som de gikk på. Emo-vibbene er definitivt en del av pakka, så det er forsåvidt akseptabelt at de gjør sin greie fullt ut, men da er det også forståelig at ikke alle tør å dykke like langt ned i den eksperimentelle undergrunnen sammen med dem.
Om en derimot gir husplantene en sjanse, finner en raskt at i all forvirringen og mystikken ligger det magi. For dette er uten tvil tre utrolig dyktige musikere, og selv om konserten er en berg-og-dal bane mellom bråk og mesterverk, finner jeg meg selv i å fortape meg i det hele. Og når konserten er over står jeg fremdeles igjen med lysten på å høre mer.
Kanskje er ikke Still House Plants en konsert en tar med hvem som helst på, eller musikk en koser seg med på bussturen fra jobb en tilfeldig ettermiddag, men ville jeg anbefalt britene videre? Definitivt. Bare med en liten forhåndsadvarsel igjen om at dette definitivt ikke er alles kopp med te.
